Soap

I dag da jeg skulle spise frokost, litt sent på dagen, skrudde jeg på TV-en og kom rett inn på NRK. Der ble jeg møtt av en litt eldre Charlton Heston, som spilte i, om det var en film eller TV-serie, var jeg litt usikker på, men det var i hvert fall noe jeg ikke hadde sett før. Av fargene å dømme, og det grå håret hans, lignet det på noe fra sent 70- eller tidlig 80-tall. Det var en dramatisk scene, ikke intens, men følsom og dvelende. Heston lente seg litt ettertenksomt mot et tre, i bakgrunnen var det åpent hav, kanskje en del av Stillehavet, mens han snakket. Akkurat i det jeg skrudde på, sa han noe sånn som dette: "Everybody has to die, I know that, I just thought that in my case an exception would be made."

Jeg forsto at han spilte en som nettopp hadde fått vite at han var dødssyk, og som ønsket å utrette noe i løpet av den tiden han hadde igjen å leve. Men den setningen, som var det første jeg fikk høre, festet seg litt hos meg, for jeg syntes at den var ganske god, og han sa den på en bra måte. Han spilte bra, det var ikke sentimentalt, men allikevel emosjonelt, han uttrykte det mer som en erkjennelse. Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med at Heston døde for ikke så lenge siden, kanskje fikk jeg en følelse av det var seg selv han snakket om, kanskje var det derfor jeg ble litt rørt. Men også fordi setningen kom ut av munnen på en som hadde vært stjerne i Hollywoods gullalder, på den tiden da stjerner virkelig var stjerner. Nå var han blitt tyve år eldre.

Når jeg tenker på Charlton Heston, så ser jeg for meg filmplakater med han i midten, hvor figuren hans tar det meste av plassen. Gjerne med et par damer som klynger seg til armene hans. Som regel står han der med bar overkropp. Det er lett å gjøre narr av den måten å vise muskler på i dag, men det var nok ikke bare derfor han ble avbildet sånn. Det var kanskje en av grunnene, men en viktigere grunn var at han så ofte spilte bibelske, mytiske og historiske skikkelser, og de fortellingene måtte jo av åpenbare grunner legges der de en gang hadde utspunnet seg, og da som regel i litt varmere strøk: Egypt, Romerriket, Midt-Østen osv. Pisking i en solstekende ørken, var noe Heston ofte måtte lide seg gjennom. I hvert fall på film.

De store episke filmene som kom på 50- og 60-tallet, var som kjent et forsøk fra filmselskapene sin side på å få folk vekk fra TV-apparatene som hadde begynt å bli allemannseie på den tiden. De ville ha dem tilbake til kinosalen. De satset derfor på bredere lerret, filmene ble lengre, historiene ble større, i hvert fall med tanke på statister, kostymer og antall filmstjerner i hver enkelt film. De forsøkte å gjøre alt det man ikke kunne gjøre på TV. Charlton Heston spilte hovedrollen i flere av disse filmene. Han fikk være Ben Hur, El Cid, og dessuten en haug med bibelske karakterer. Han kunne ha en veldig pompøs måte å snakke på: Let – my – people – go, sier han som Moses.

Så derfor var det litt rart å se ham som en eldre og jordnær person som sa: "Everybody has to die, I know that, I just thought that in my case an exception would be made."

For til og med filmstjerner må en gang dø.

Neste scene det ble klippet til, fikk meg til å forstå hva det var jeg egentlig så på: Dynastiet. Hvis ikke Joan Collins hadde avslørt det, så ville jeg kanskje ha kunnet lese det ut fra de luftige hårsveisene til de to unge mennene som satt sammen med henne. De hadde sånne sveiser jeg husker fra reklameplakatene hos frisøren da jeg var liten, den gangen hårføner var et like stort mirakel som Iphone er i dag. Jeg så aldri Dynastiet da det gikk på TV for sånn ca 30 år siden, men jeg husker at det ble snakket mye om. Første gangen jeg hørte om det, tror jeg var i garderoben etter en gymtime på barneskolen. Jeg følte meg litt utenfor, for jeg hadde ikke peiling på hva det var. Men jeg var vel heller ikke så interessert i å finne ut av det. Jeg så ikke så mye på TV på den tiden. Jeg kan ikke huske at det var så mye å se på, annet enn en Astrid Lindgren-filmatisering nå og da, kanskje barneprogrammet Halv-sju på lørdager, og selvfølgelig Disney på julaften. Jeg husker at det ble snakket mye om Hulk. Jeg syntes det var en spennende type, selv om jeg aldri hadde sett ham. Jeg visste ikke hvem han var, jeg hadde bare hørt at han var sterk og grønn. En sommer var det flere unger som lekte ute på plenen. Det var spenning og forventninger i luften, for i kveld var det Hulk på TV, og den vissheten preget også leken. Det ble mye slåssing, med andre ord. Plutselig var det noen som ropte ut fra en av balkongene at nå begynte det. Jeg løp hjem som alle andre gjorde. Det hadde allerede begynt da jeg kom inn i stuen. Jeg fikk ikke med meg storyen. Det eneste som festet seg var en scene der han som blir til Hulk når han blir sint, ble sint, og ble til Hulk. Han var så sterk at han greide å løfte en bil. Det var det. Jeg fikk ikke tak på det. Kanskje var det bare jeg som var ukonsentrert, men det falt meg i hvert fall aldri inn å følge fast med på en episodisk serie.

Men tilbake til Dynastiet. Jeg har aldri sett på det før, i hvert fall ikke mer enn noen få minutter. Men det som slår meg når jeg ser det, er hvor mye bedre det er enn det som kom senere av det som etter hvert bare ble et mer og mer nedsettende uttrykk, såpeopera. Jeg sier ikke at Dynastiet er bra. Jeg synes det er ganske overfladisk, både innholdsmessig, men også utseendemessig. Men med tanke på de såpeseriene man kunne risikere å se på 90-tallet, som så ut som pornofilmer, ikke fordi det var noe sex der, men fordi folk oppførte seg og snakket som pornoskuespillere, og dekoren, miljøet og kameraarbeidet, så også ut som det kom fra den bransjen, så er Dynastiet i hvert fall noe jeg kan forstå. Det er en dramatikk og historie der, selv om det ikke er Tolstoj, men det er der allikevel. Og det ser heller ikke så verst ut. Dessuten kan det jo ikke være helt bak mål, når Charlton Heston plutselig kan dukke opp og si en setning som den jeg siterte. Eller?

Problemet er bare det at ettersom jeg bare har sett bruddstykker av det, så er jeg blind for det som er hovedproblemet med sjangeren såpeopera, nemlig lengden. Nei, forresten, det er feil å bruke et ord som lengde, for poenget med såpeopera er nettopp at det ikke skal ta slutt. Det er ikke bare langt, det er uendelig. Og nettopp det at det bare skal vare og vare, gjør at det ikke har noe med dramatikk å gjøre, i hvert fall ikke i den forstand som grekerne forstod det, og som er den tradisjonen vår måte å fortelle historier bygger på. Men det skal jeg komme tilbake til. For det er et alvorlig problem her, noe som ikke bare handler om valg av underholdning.

Jeg tror TV-bransjen lærte noe av de tidlige såpeseriene. Ved å få seriene til å minne litt om en type dramatikk som publikum kjente til fra før, ved hjelp av ytre faktorer, som for eksmepel bruken av filmstjerner, men også måten det var skrevet på, som helt sikkert ble skrevet av dyktige folk, så fikk de lurt folk til å bli hektet på en måte som minner litt om dopavheningighet. De lurte folk til å tro at de så på noe som hadde mening, ved å la karakterene i seriene konfronteres med dramatiske hendelser. Selve avheingheten var poenget, ikke at man skal få noe ut av det. Når TV-bransjen hadde tatt innover seg den lærdommen, så var det neste logiske skrittet å ikke bruke like mye tankearbeid og penger på den ytre kvaliteten.

For å se hvor grotesk dårlig det kan bli, og har blitt, så kan man jo bare ta en kikk på den norske såpevarianten, Hotel Cesar. Da kan man se hvor dypt en sjanger som ikke sto særlig høyt i første omgang, har sunket. Ikke det at de som er involvert i Hotel Cesar har noe som helst kreativt slektskap med de som lagde Dynastiet, men det sier allikevel en del hvor lite folk krever i dag, hvor mye de godtar. For hvem er det egentlig som ser på Hotel Cesar? Jeg vet ikke, men det er tydeligvis en del som gjør det, ettersom det fortsatt produseres. For meg er det en gåte.

Det jeg reagerer mest på er hvor stygt det er, både innholdsmessig, men også utseendemessig. Jeg vet ikke så mye om hva det handler om, bortsett fra at det handler om et hotell, som sikkert heter Cesar. Så i første omgang er det det ytre jeg reagerer på. Det innholdsmessige skal jeg komme tilbake til, for det behøver jeg ikke å gjøre meg kjent med, ettersom det er basert på prinsipper som jeg avskyr. Men det ytre tenker jeg ikke bare på scenografi og lyssetting, som jeg synes burde virke avskrekkende på enhver som noen gang før har sett en normal film av normal kvalitet, om så bare en eneste, men også hvordan det høres ut, hvor utrolig platt og livløst det er. Jeg vil ikke engang kalle det de som viser seg på skjermen gjør for skuespill, men det er egentlig litt uvesenlig i denne sammenheng, for det handler heller ikke om dramatikk. De gangene jeg så vidt ser en snutt av det på TV, så føles det litt som å for første gang komme hjem til noen som har så ekstremt annerledes smak enn det jeg selv har, at jeg skvetter til. Ikke at det har skjedd så ofte, jeg er ikke veldig følsom for hvordan folk har det hjemme hos seg, men det har vel skjedd. Men det kan jo godt hende at de synes det er fint, vil mange si. Og det kan også være mange som synes at jeg har dårlig smak. Det er jeg enig i. Smak er det ikke så lett å diskutere. Og det er de som forsvarer ting som Hotel Cesar, enten fordi de tjener penger på det, eller fordi de ser på det, pleier å si. Det som er litt inronisk, er selvfølgelig at det er nettopp den dårlige smaken som skriker ut av TV-skjermen, som gjør at de kan legge diskusjonen på et sånt nivå.

Men dette handler ikke om smak. Det er noe langt mer alvorlig som ligger under her. Den estetiske delen kan godt handle om smak, verre er det med det innholdsmessige.

De klassiske greske dramatikerne brukte dramatikk på måte som kan virke litt fremmed på oss i dag. I hvert fall med tanke på det vi ser av dramatikk i populærkulturen. Men det er allikevel hos dem historien starter. Aristoteles beskrev prinsippene for en dramatisk fortelling, som vi fortsatt baserer vår måte å fortelle på. Han skrev at en fortelling skal ha en begynnelse, midtdel og en slutt. Det ene skal være en logisk videreføring av det andre. Og slutten er det som bestemmer budskapet eller poenget. Denne måten å tenke på har preget forfattere og kunstnere opp gjennom hele den vestlige kulturhistorien. I løpet av de siste hundre årene så har det selvfølgelig også vært gjeldende for den formen for dramatikk som har vært mest iøynefallende, nemlig filmen, og dermed også TV. Etter at film begynte å bli en egen studieretning på amerikanske universiteter, har det blitt skrevet en haug med bøker som handler om hvordan man skal skrive for film. De baserer seg alle på Aristoteles, men forfatterne varierer kanskje litt i måten de mener at man best kan overføre hans prinsipper til filmmediet på. For det er selvfølgelig forskjell på film og teater. Ikke bare det, men måten vi forventer at en historie skal bli fortalt på, har også forandret seg. Jean Luc-Godard sa som kjent at en film skal ha en begynnelse, midtdel og en slutt, men ikke nødvendigvis i den ordningen.

Det var i det femte århundret før Kristus at mye av det vi forbinder med gresk filosofi og dramatikk kom til. De mest kjente tragedieforfatterne, Aiskhylos, Sofokles og Euripedes skrev i denne perioden. Teateret i Athen var et sted der dramatikerne kunne utforske og drøfte blant annet filosofiske og politiske spørsmål, men selvfølgelig ikke bare det. Publikum forventet seg uansett ikke det samme av et teaterstykke som vi gjør når vi går og ser en film i dag. Det som er viktig for oss er at vi identifiserer oss, om ikke med karakterene, så i hvert fall med historien. Denne måten å forstå drama på, kunne ikke ha vært fjernere fra grekernes forståelse. Det er selvfølgelig vanskeligere å identifisere seg med noen man ser som hele personer på en scene lenger vekk, enn det er å identifisere seg med personer man ser nærbilder av i en kinosal eller på TV. Dette handler ikke nødvendigvis om riktig eller galt. Problemet med moderne historiefortelling er bare at det har en tendens til å bli den samme fortellingen om og om igjen. Moderne filmer handler som regel om personer som skal overkomme noen vanskeligheter. Kanskje greier de det ikke, men som regel greier de det. Og i løpet av historien har de lært en eller annen selvfølgelighet som vi alle er enige om at er riktig. Det føles på en måte betryggende. Vi går ut av kinosalen med en tanke om at alt er bra. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle filmer, men det gjelder mange. Men uansett, de har i hvert fall et budskap, selv om det kanskje ikke er noe som får oss til å forandre syn på verden.

I løpet av de siste årene har det kommer mange amerikanske TV-serier, som på en måte har tatt på seg oppgaven med å forandre litt på den måten vi er vant til å se historier på film. Selv om serier som for eksempel The Wire, Six feet under, Mad men og Sopranos, går over flere år, så minner de ikke om såpeoperaer, fordi de lykkes i å stille spørsmål som de overlater til publikum å fundere på. Sopranos var jo nesten litt ekstremt på den måten, fordi de som lagde det, ofte brøt med alt vi kan forvente av en moderne fortelling. De presenterte karakterer og historier som aldri ble fulgt opp. Det er kanskje noe av grunnen til at det fungerte så bra, for det gjorde at det ikke ble forutsigbart. Og slutten på serien, som så mange reagerte på, føltes riktig, nettopp fordi det ikke var en slutt. Det var en slags anti-slutt. Det er forståelig, for det er mange feller å gå i når man skal avslutte en nesten ti år lang serie som har handlet om en kriminell gjeng. Slutten definerer det vi har sett. Det er av slutten vi leser budskapet. Hvis det hadde sluttet med at Tony Soprano hadde blitt arrestert og dømt, eller kanskje drept, så ville budskapet med serien ha vært at kriminalitet ikke lønner seg. Et litt banalt budskap, ikke fordi det ikke stemmer, kanskje gjør det det, men i noen tilfeller gjør det ikke det, men fordi vi har hørt det en million ganger før. Dessuten er det et budskap som vanlige gangsterfilmen pleier å bruke under to timer på å få fram. Hvordan skulle skaperne ha forsvart at de har brukt nesten ti år på å få fram det samme?