Dører som ikke åpner seg

I dag da jeg var på Kolbotn-senteret, skjedde det to ganger at de automatiske dørene ikke ville åpne seg for meg. To forskjellige sett med dører også. Begge gangene måtte noen andre komme og stille seg ved siden av, sånn at dørene gikk opp. De episodene varte riktignok ikke så lenge, så det kan godt hende at dørene ville ha åpnet seg etter hvert, hvis jeg hadde fått sjansen til å prøve litt til. Men allikevel, to ganger? Det syntes jeg var rart. Kanskje det var noe jeg hadde på meg, som gjorde at dørene ikke reagerte? Et plagg for eksempel, som på en eller annen måte blender sensorene? Kanskje den sorte skinnjakken min? Jeg vet ikke.

Men det fikk meg til å tenke. Godt at jeg ikke har lav selvfølelse, tenkte jeg. For da ville jeg kanskje ha tatt det personlig. Godt at jeg ikke er paranoid heller.

Og så kom jeg på noe som kunne ha vært morsomt. Tenk om jeg hadde sendt et klagebrev på noe sånt. Jeg lurer på hvordan de som driver kjøpesenteret hadde reagert. Det hadde vært en morsom spøk. Jeg kunne ha skrevet noe sånn som dette: En gang kan jeg godta. Det har jeg forståelse for, det kan jeg sette på kontoen for utilsiktede uhell. Det kan skje med selv de mest moderne automatiske dører. Men når det skjer to ganger, med to FORSKJELLIGE sett med dører, som begge tilhører det samme kjøpesenteret, da kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det personlig og kalle det for det det er, en fornærmelse. Det føles som en bevisst ærekrenkelse, som et forsøk på å forringe min karakter og personlighet, ikke bare i mine egne øyne, men også i andres. Jeg ble på en måte umyndigjort da jeg måtte få hjelp til å åpne dørene. Noen som var bedre egnet enn meg, noen som dørene fant det mer fordelaktig å lystre enn meg, måtte tre inn i mitt sted, og på den måten for et øyeblikk slette min personlighet.

Det hadde vært morsomt å sett reaksjonen deres. Det vil si, jeg ville vel ikke ha fått sett reaksjonen, men jeg kunne ha ledd av svarbrevet. Mest sannsynlig ville de ha svart meg og beklaget, for det skal man jo gjøre nå, ettersom kunden alltid har rett, men samtidig ville de nok ha ledd av saken. Jeg håper i hvert fall at de ville ha gjort det. De ville kanskje også ha presentert den på årets julebord, som noe de ansatte kunne få le av.

Men hvorfor stoppe med brevet? Hvorfor ikke gå ordentlig hardt til verks? Jeg kunne kanskje til og med ha kontaktet TV2 hjelper deg. Vi kunne ha laget en rekonstruksjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, syvogtyvende august, år totusenogti. Hva var det egentlig som skjedde? Med så mange kontrasterende vitneobservasjoner, ville det kanskje ha vært vanskelig å komme helt til bunns i saken. Jeg har min versjon, men med kontrasterende viteobservasjoner mener jeg da helt enkelt at de fleste som befant seg i nærheten rett og slett ikke observerte hva som skjedde. Det var vel faktisk bare to personer som var vitne til hendelsene, bortsett fra meg, og det var de to som hjalp meg med å åpne dørene. Og de var ikke hver for seg vitne til begge hendelsene, så sannsynligvis la de ikke like mye i det som jeg gjør nå. Kan hende har de allerede glemt? Kan hende har det bare forsvunnet i mengden av inntrykk et menneske får når man beveger seg rundt i et kjøpesenter en fredags ettermiddag. Så det kan bli vanskelig å danne seg et korrekt og objektivt bilde av hendelsen. Nei, forresten, over dørene er det jo videokameraer. De må jo ha fått det med seg. Så da kan ikke eierne av senteret benekte det. Og hvis de sier at opptakene har blitt slettet, ved et uhell kanskje, stiller de seg bare i et enda dårligere lys, for da innrømmer de at jeg har en sak. Det er i hvert fall sånn jeg ser det. Kanskje jeg til og med er så heldig at når TV2 filmer, så skjer det igjen. Dørene åpner seg ikke for meg: Se, der skjedde det igjen, kan det jeg si da. Så dere det? Fikk dere med dere det?

Hvis ledelsen av senteret lar være å svare på henvendelsen min, så kan jeg si: Ja, det understreker bare poenget mitt. Dere overser meg. På samme måte som dørene gjorde. Det beviser jo hele saken.

Samtidig som det er en morsom tanke, er det jo ikke helt utenkelig heller med automatiske dører som diskrimenerer. I et rasistisk land, for eksempel, kunne man jo ha stilt de inn sånn at de bare åpnet seg for folk med en viss hudfarge. Eller i et fascistisk land, som forsøker å gjøre alle personer om til samme type, så kunne man kanskje ha latt dørene stenge for folk med visse uønskede personlighetstrekk.

Hm, kanskje jeg burde sende det brevet allikevel? For kanskje er det noe enda mer ondsinnet som ligger bak, enn bare en simpel ærekrenkelse?

Nei, jeg skal gi meg nå. Jeg har melket denne hendelsen litt for mye. Det er ikke så mye melk igjen der nå, merker jeg.

Killers

Jeg blir alltid litt irritert når jeg leser at den første uttalselsen en drapsmann som blir arrestert kommer med, som regel gjennom advokaten sin, er at han ikke husker. Det er den vanlige kommentaren. Nå sist var det han som tok livet av samboeren sin på Kolbotn som vi fikk høre det fra.

Jeg blir irritert, fordi det virker så feigt. Etter å ha utført en så grusom handling, etter å ha frarøvet noen andre deres liv, så skjuler man seg bak noe så banalt som å si at man ikke husker. Det er mye vi gjør som vi ikke husker. Men det er stort sett bagatellmessige ting. Når drapsmenn sier at de ikke husker, så er det som om de forsøker å gjøre den grufulle handlingen om til nettopp en sånn bagatellmessig ting. Eller kanskje det bare er jeg som tolker det sånn. Det er mulig at de ikke gjør det med hensikt. Kanskje griper de bare til den forklaringen som de tror vil skape minst konflikt, både i forhold til seg selv, og til andre. Men det er uansett en ynkelig forklaring. Jeg tror ikke noe på det. De kan ha vært så dopet eller sinnsyke i gjerningsøyeblikket som man bare kan fantasere om, men jeg er uansett sikker på at sånne scener registreres og fester seg i hjernen.

Men jeg blir også litt irritert på meg selv. For jeg vil ikke være en person som har et så lite nyansert syn på saker som jeg vet er så mye mer kompliserte enn som så. Det er lett å sitte på utsiden og si hvordan ting skal og bør være, og så igjen basere sine meninger på det. Det vil si: alle vet at det er galt å drepe, så det er ikke den saken som er så komplisert. Men media - aviser og TV - egner seg veldig dårlig til å formidle en slags sammenheng og bakgrunn som kan åpne opp for en viss forståelse. De beskriver jo stort sett alle saker på samme måte. Drapsmannen i dag glir inn i den rollen som ble skapt av gårsdagens drapsmann. All den informasjonen som vi av forståelige grunner ikke får, gjør at det er de samme aktørene vi leser om igjen og igjen. Det, i tillegg til at det nettopp er drap vi snakker om, en handling som allerede inneholder så mange klare forestillinger om hva som er rett og galt for hver og en av oss - nei, ikke pågrunn av de ti bud, det stikker dypere enn som så, de ti bud er uvesentlig - gjør at det i grunnen bare skulle mangle om vi ikke gjorde oss opp en kjapp mening etter å ha lagt fra oss avisen. Det er bare menneskelig. Så jeg mener ikke at man nødvendigvis skal forstå hvorfor folk dreper, for da kan man bevege seg ut på uttrygg grunn. Og man skal i hvert fall ikke forsvare. Men jeg tror den måten sånne saker fremstilles på i media, ikke gjør oss noe klokere.

Men, før jeg fortsetter, må jeg bare understreke noe annet som jeg synes er viktig. Altfor ofte i sånne saker, havner offeret i bakgrunnen. Det blir på en måte gjerningsmannens historie. Det har selvfølgelig å gjøre med at offeret ikke lever lenger og ikke kan fortelle sin del av historien, mens gjerningsmannen blir sitert på hvert lille utsagn han, eller hvorfor ikke hun, kommer med. Hvis det går mange nok år, kan det til og med bli til en erfaring, som gjerningsmannen, ferdig med soningen, kan sitte og fortelle om på Lørdagsrevyen. En slags læringskurve, der det blir lagt vekt på hva han fikk ut av tragedien. Ofte, hvis handlingen har skjedd uten vitner tilstede, er gjerningsmannens versjon det eneste vi har å foholde oss til. Det, i tillegg til politiets etterforskningsarbeid selvfølgelig. Hvis du ber ti personer om hver for seg å fortelle den samme historien, vil alle ha sin egen versjon. Da tenker jeg ikke på forvregninger av fakta eller åpenbare løgner, men også måten man forteller på, hva man velger å legge vekt på, hva man tar med av detaljer osv. Så allerede der må vi leve med at det den tiltalte forteller, eies på en måte av ham. Hvis han i tillegg bevisst lyver, enten for å slippe unna billigere, eller fordi han rett og slett ikke greier å innfinne seg med det han har gjort, blir overgrepet for meg, om ikke dobblet, så i hvert fall større. Jeg mener selvfølgelig ikke at drap og en løgnhistorie er sammenlignbare handlinger, men av en eller annen grunn er det ingenting som gjør meg mer forbannet når jeg leser om en drapssak, enn det at gjerningsmannen i tillegg velger å legge skyld eller ansvar over på offeret. Det at han først fratar offeret livet, og dermed muligheten til å forsvare seg, selvfølgelig ikke den verste delen av det å miste livet, men uansett, og så i tillegg legger ord i munnen hans eller hennes, for å styrke sin sak, er uverdig på en sånn måte at jeg i slike tilfeller ønsker å se et lyn fra himmelen, som der og da treffer og straffer løgneren, og som dermed gir et håp, selv om jeg ikke tror på det, at det finnes en høyere domsinnstans enn det vi mennesker har skapt her på jorden.

Men, tilbake til det jeg startet med, det at drapsmenn ofte forsvarer seg med at de ikke husker. Det er provoserende. Men samtidig er det jo i grunnen også ganske naturlig. For det tar tid å ta noe sånt innover seg. Man må tross alt redefinere seg selv. Plutselig er man en drapsmann. Plutselig er man en sånn person som man alltid har visst at man ikke skal være. Den personen man har sett politimenn jage etter på film, den personen som har skapt ulykke, den personen som har gjort noe som man alltid selv har tenkt på som uforståelig. Nå ser jeg bort fra de drittsekkene som ikke har samvittighet, for de finnes selvfølgelig de også. Men det er ikke bare de som dreper. Jeg tror ikke engang at flertallet av de som dreper, tilhører den kategorien. Jeg tror vi har lett for å forestille oss at de gjør det, nettopp fordi drap er en så ekstrem handling, som vi alle vet og er enige om at er noe av det verste, om ikke det verste, man kan gjøre. Drap er så ille at vi har vanskelig for å forestille oss at noen i det hele tatt kan begå det. Vi kan kanskje forstå at det kan skje i krigsherjede og lovløse land, men ikke her, ikke i Norge, en normal person dreper ikke. Kanskje rart å bruke ordet normal i en sånn sammenheng, men det passer liksom ikke med unormal heller, for da er vi tilbake igjen der vi startet.

Journalister som følger rettssaker, skriver ofte om tiltalte drapsmenn, som virker helt uberørte, eller som kanskje til og med smiler mens de grufulle handlingene deres blir beskrevet. Noe som bare forsterker følelsen av at vi har å gjøre med et monster. Og av og til er det kanskje et monster som sitter på tiltalebenken, jeg ser ikke bort i fra det. Men jeg tror også at det er grenser for hvor mye et menneske kan ta innover seg. I en ideell verden, ville den drapstiltalte ha oppført seg som en drapsmann, og han ville ha hatt en forståelse av alt hva det innebar. Og gud skal vite at det innebærer mye. For hva har man i så fall å holde seg fast når man sitter der og vet at man har gjort noe som er så forkastelig? Hvordan vil en sånn person oppføre seg? Vil han være nedtrykt, deprimert? Vil han gjøre seg så liten som mulig? Og hvis han gjør det, er et ikke noe annet som kommmer til uttrykk? Det er ikke nødvendigvis anger over drapet som gir seg utslag, men kanskje bare tegn på en skadet personlighet? Er det noen skurker som i det hele tatt føler seg som rene skurker? Er det noen skurker som føler at deres bilde kunne ha stått ved siden av ordet skurk i ordboka? Å kalle en drapsmann for en skurk er kanskje en fornærmelse mot all verdens skurker, men poenget mitt er at de fleste som bryter loven, om det er aldri så bevisst, har en eller annen historie de baserer sine handlinger på. De har funnet et livssyn som, om det ikke forsvarer det de gjør, så gir det i hvert fall handlingene deres litt retning. Det gjelder alt fra småskurker til de største narkobaronene. Noen kan kanskje være skurker fordi de rett og slett synes at det er en litt kul livsstil. Det er noe de har sett ofte på film og som tiltaler dem. Allerede der har vi en fortelling som gjør at de har en egenart, i hvert fall i forhold til seg selv. Mafia-folk lever som kjent etter en haug med forestillinger og regler. Seriemordere dreper av forskjellige grunner, så det er kanskje dumt å prøve å forstå dem, men at de selv har blitt skadet på en eller flere måter, og at de derfor ikke har problemer med å skade andre, er ikke usannsynlig. Noen vil kanskje ha en tanke om at de hevner se på det samfunnet som skadet dem i første omgang. Det er i så fall deres historie.

Jeg tror ikke man kan greie å overtale kriminelle til å forstå seg selv på samme måte som juristene på den andre siden forstår dem. Det er i så fall noe som skjer lenge etter at man har lagt den livsstilen bak seg. Det tar tid å skape historier, fortellinger og teorier som kan få det helt til å henge sammen. Forhåpentligvis greier gjerningsmannen etter hvert å innse hva det han har gjort innebærer, gjennom samtaler og annen behandling. Først når man har kommet dit, er man klart til å gå videre i livet. De som forsøker å skjule sine handlinger, ved ikke på snakke om det, kanskje fordi de skammer seg, eller kanskje fordi de fortsatt har et håp om å få dommen omgjort, er dømte til å stå fast på det samnme stedet.

Det finnes jo all verdens myter og klassiske fortellinger, som handler om nettopp det, at en person må komme fram til en forståelse av sine handlinger, før han eller hun kan gå videre. Noen velger å leve i løgn, andre våger å stå ansikt til ansikt med det de har gjort. Man kommer ikke videre før man er ærlig med seg selv.

Dette gjelder ikke bare for enkeltmennesker, men også for hele nasjoner. Se bare på Tyrkia. De vil fortsatt ikke innrømme folkemordet på den armenske befolkningen, som den tyrkiske regjeringen var ansvarlig for under første verdenskrig. Man tror de tok livet av noe som sånn to millioner mennesker. Obama hadde som et av sine valgløfter, at han som amerikas president skulle kalle folkemordet på armenerne for nettopp det det var, et folkemord. Men han har fortsatt ikke gjort det. Fordi tyrkiske myndigheter ikke vil høre sannheten. De nekter for at det skjedde, og tolker alle ”påstander” om at det skjedde, som en fornærmelse. Noe som gjør at det er vanskelig å forholde seg til Tyrkia som nasjon. Uansett hvilke fremskritt landet gjør, uansett hvor lysende fremtidsutsikter de har, føles det som om de ikke kan komme seg videre før de innrømmer det som skjedde for snart hundre år siden.

For noen måneder siden så jeg igjen Oliver Stones ”Født fjerde juli.” Det er kanskje ikke en av hans beste filmer, men det er allikevel en sterk historie. I begynnelsen av filmen er Tom Cruise en ivrig Vietnam-soldat, som ikke stiller spørsmål ved Amerikas tilstedeværelse i konflikten. Han havner i en uoversiktelig skuddveksling, der han ved et uhell skyter og dreper en amerikansk soldat. Etter slaget forsøker han å fortelle dette til en av sine overordnede, men denne vil ikke høre. Han bare avfeier ham med ordene: I don't think so. Han sier ikke dette på en undrende måte, men veldig bestemt, som om han egentlig sier: Nei, det gjorde du ikke!

Med andre ord, det er en orde. Så hendelsen koker bare bort. Tom Cruise gjør som han blir fortalt. Han tenker ikke selv, han våger i hvert fall ikkke å lytte til sine tanker og intuisjoner, men lar de over ham ta seg av det. Litt senere blir han skadet i en trefning, og sendt hjem fra krigen. Han blir invalidisert, og ender opp i rullestol.

Fra nå av begynner han litt etter litt å stille spørsmål rundt den krigen han har vært med på. Forsiktig i begynnelsen, det er som om han ikke helt klarer å bestemme seg. Det skal tross alt mye til å snu i en sånn sak. I det ene øyeblikket å stole blindt på alt det han har fått høre, fra foreldre, lærere og politikere i det landet han har blitt lært opp til å elske, for så å komme til en forståelse av at han har blitt brukt, at alt sammen har vært en løgn. Ikke bare har det skadet ham mentalt, men også fysisk, ved at han sitter i rullestol. Det gjør på en måte løgnen enda verre.

Fra nå av begynner han å engasjere seg aktivt i motstand mot krigen. Men før han kan gjøre det, og det er her filmen virkelig er effektiv, må han ta et oppgjør med den handlingen som aldri fikk noen avklaring, nemlig drapet på medsoldaten i Vietnam. Det at det bare var et uhell, gjør at man kunne ha sett for seg et liv der han kunne ha levd på den historien: Jeg mente det ikke. Det var bare et uhell.

Men filmskaperne gjør et dramatisk poeng av at han velger å ta innover seg denne handlingen. Han oppsøker foreldrene til denne soldaten. Han reiser mens han sitter i rullestol, noe som gjør at han virker ekstra sårbar. Dessuten er det en fremmed del av USA han kommer til, en del preget av fattigdom, annerledes enn der han selv har oppvokst. Og husk, dette er lenge etter at soldaten omkom. Foreldrene har innfunnet seg med at han ble drept i et slag. De har lagt det bak seg, så godt som man kan legge noe sånt bak seg. Men Tom Cruise oppsøker dem, og forteller dem sannheten: Jeg drepte sønnen deres.

Han sier det selvfølgelig ikke med så få ord, og så rett fram, men alle forstår hvor vanskelig det er å innrømme noe sånt. Spesielt når alle parter kunne ha levd videre uten at sannheten noensinne ville ha kommet fram. Men det at han velger å gjøre det, vitner om enorm karakterstyrke. Han har vokst. Han er moden. Nå kan han virkelig ta fatt på motstandsarbeidet, med en integritet og selvforståelse han ikke har vist tidligere. Nå gjenstår det bare å se om den amerikanske regjeringen greier å repetere hans personlige forandring. Det skulle, som vi vet, vise seg å bli litt vanskeligere.

Filmen er basert på en sann historie, om soldaten Ron Kovic, som også var med på å skrive manuset. Om det skjedde akkurat sånn i virkeligheten som det gjør i filmen, vet jeg ikke. Det føles kanskje litt for mye som et strukturert drama. Men det er uvesenlig i denne sammeheng. Filmen forteller en viktig historie.