Synske

Det jeg skrev under om Nostradamus, fikk meg til å tenke litt på såkalt synske mennesker generelt. Jeg har aldri forstått det der. Hvordan fokuserer de? Hva er det som tilsier at det de prøver å se, objektivt sett er en viktig hendelse? De går for eksempel inn i et skogsområde, og så ser de for seg omstendighetene rundt et mord som har skjedd der, kanskje for lenge siden. Hvorfor blir de ikke forstyrret av alle andre ting som har skjedd på det området? Istid, trær som vokser ut, dyr i alle størrelser som kjemper mot hverandre osv.

Men man kan jo kanskje påstå at det er det de er ute etter. Det jo det de konsentrer seg om. Men da vil jeg komme med en innvending: Hvordan kan de konsentrere seg om noe før de har sett det? For meg høres det ut som om de skaper det. I fantasien.

Nostradamus

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til Nostradamus og profetiene hans, men at jeg forbinder ham mest med TV-kanaler jeg nesten aldri ser på. For ofte når jeg sitter og zapper med fjernkontrollen og havner litt høyt oppe på kanallisten, ender jeg på en litt billig TV-dokumentar om Nostradamus. Det er mulig at jeg overdriver litt, men det er i hvert fall det inntrykket jeg har. Og det er et inntrykk som har skapt seg over lengre tid. På tidlig 90-tall, da vi begynte å få inn en del utenlandske kanaler her i Norge, husker jeg at jeg så flere programmer om ham. Det vil si, bare bruddstykker. Og sånn har det fortsatt. Senest i går kveld så jeg en liten del, men jeg zappet meg fort videre, som jeg pleier å gjøre, og som jeg alltid har gjort, da jeg forstod hva det gikk ut på. Programmene ligner på hverandre: Intervjuer med gråhårete menn som ser ut som vitenskapsmenn, og sikkert er det, som sitter og snakker alvorlig om profetiene til den franske 1500-talls-seeren. De gjør det aldri med et kritisk blikk. Det snakker alltid som om han virkelig kunne spå om fremtiden. End of discussion. Noe jeg synes er ganske rart. For hvis det virkelig VAR sånn, at han kunne spå om fremtiden, så ville jo det ha vært en sensasjon. Det ville jo ha snudd opp-ned på hele verdensbildet vårt. Jeg er ikke noen vitenskapsmann selv, men det ville vel blant annet ha betydd at ting på en måte var bestemt på forhånd, ville det ikke det? Jeg kan i hvert fall ikke forstå det på noen annen måte.

Jeg er en skeptiker. Jeg tror ikke noe på det. Men jeg har som sagt ikke så mye kjennskap til Nostradamus heller. Jeg har aldri lest noe av det han har skrevet. Det eneste jeg har å forholde meg til er det de vitenskapsmenn-aktige mennene forteller i de dårlige TV-dokumentarene jeg har sett om ham. Så vidt jeg husker, har profetiene til Nostradamus aldri vist seg å stemme ett hundre prosent. Det har aldri vært en inner-tier, for å si det sånn. Han har spådd om viktige historiske skikkelser og hendelser, som for eksempel Hitler og nazistenes gjerninger. Men bare nesten. Han har bare bommet litt på navnet: Hilter eller Hittel eller noe sånt. Noe jeg synes er veldig morsomt. For det er jo utrolig at han skulle kunne spå seg frem til alle de tilfeldighetene som skulle til for at Hitler i det hele tatt skulle bli født! - moren og faren til Hitler måtte treffe hverandre, foreldrene til foreldrene til Hitler måtte treffe hverandre og så videre, den sædcellen som inneholdt Hitler måtte komme først fram og så videre - og enda mer at Hitler vokste opp; han døde tross alt ikke under første verdenskrig, heller ikke før første verdenskrig av noen av sykdommene som var vanlige på den tiden, og det var sikkert mange flere anledninger i løpet av livet hans som i større grad kunne ha skadet ham, eller tatt livet av ham. Og selvfølgelig, han måtte også forutse at Hitler skulle få sånn makt. Men alt det fikk han rett i. Han bommet bare litt på navnet! Legg merke til det jeg sier der, han bommet LITT på navnet. Han visste sånn cirka hva foreldrene til Hitler kom til å kalle barnet sitt. Han var bare ikke helt sikker. Og han bommmet ikke så mye at han tippet, eller unnskyld, spådde, Andersen, eller Fritz, eller Goldsworthy, eller Moussir, nei, han traff bare ikke på et par bokstaver. Alt det andre om Hitler, som kanskje er litt mer omfattende enn bare navnet på personen, det visste han. Selv om han levde nærmere fire hundre år før Hitler ble presset ut av magen til en viss Klara Alois. Hvis han hadde vært helt eksakt i spådommene sine, så skulle jeg også ha tatt meg en nærmere kikk på skriftene hans. Men da ville jeg vel ha hørt om det via andre medier enn de dårlige TV-kanalene jeg nesten aldri ser på.

Fly og vulkan

Hm. Jeg tenker: Mennesker vender seg fort til de utroligste ting: mobiltelefoner, datamaskiner, internett osv. Det som virker som en usannsynlig fremtidsvisjon den ene dagen, tar man for gitt at fungerer den neste. Selv synes jeg det er vilt at vi i det hele tatt kan fly! (Kanskje nettopp derfor jeg har flyskrekk?) Det er noe vi bør føle litt ærefrykt for, er det ikke det? For hundre år siden ville ingen ha trodd at den kommersielle flyvningen vi ser i dag noensinne skulle bli mulig. For ikke å snakke om noen år før det igjen: Da var det vel ikke mange som hadde trodd at det skulle bli mulig for mennesker å fly i det hele tatt. Bortsett fra en og annen Leonardo DaVinci, da. Nå blir folk ute av seg bare flyene står stille i noen få dager. Og det som får flyene til å stå stille, er tross alt et vulkanutbrudd!

Jeg synes vi i det minste bør være litt ydmyke for DET. Ingen døde, og snurrer kloden fortsatt. Like hel. Med mennesker på.

Dessuten: Bedre at flyet ikke letter, enn at det letter, og så detter.

Reality

Jeg fikk en ide til en film om reality-TV. Jeg kommer ikke til å bruke den selv, så hvis noen har lyst på den er det bare å ta den. Jeg kommer ikke engang til å ville ha navnet mitt på den. Dette er ideen: Et TV-selskap, TV3 kanskje, bestemmer seg for å lage enda et reality-program, Paradise Hotel kanskje, på et eksotisk sted, Bali kanskje. De vet ikke at det hotellet de skal bruke som innspillingssted ligger i nærheten av en terrorist-treningsleir. Terroristene ser kameraene, lydutstyret, alle datamaskinene og de vestlige deltakerne. De tror ikke sine egne øyne. De tenker at det gamle ordtaket, ”hvis ikke Muhammed vil komme til fjellet, så må fjellet komme til Muhammed,” har gått i oppfyllelse: Fjellet har kommet til Muhammed. TV-kameraer, sendetid i et land som Norge, og mennesker som representer alt det terroistene elsker å hate? De angriper hotellet bare noen dager etter at serien har begynt. Peanøtt-hjernene, da mener jeg deltakerne, men også de som jobber i TV3, blir tatt på sengen. Bokstavelig talt, i hvert fall i noen tilfeller. Det som skulle være et luksusopphold i eksotiske omgivelser, hvor de skulle få vise fram sine ekleste sider (selv om alle sidene ved dem er mer eller mindre ekle,) blir til et mareritt. Terroristene samler deltagerne foran kamera. Kanskje også de som er med i produksjonsteamet. Terroristene kommer med noen umulige krav: Sionister ut av Palestina eller Obamas hode på et sølvfat eller noen sånt. De truer med å skyte enten en deltager eller en fra produksjonsteamet hver dag hvis de ikke får kravet sitt igjennom. Det får de selvfølgelig ikke. Så de begynner å skyte. Den ene etter den andre av deltagerne og de TV3-ansatte blir skutt. Hvem blir igjen til slutt? Det blir skikkelig reality. Seertallene blir større enn noensinne. TV3 har ikke sett på maken. Til og med folk i andre land følger med på serien nå. Verdifull reklametid.

Jeg tror jeg hadde sett den filmen. Hvis den var realistisk nok, da. Den måtte ha vært realistisk. Om ikke akkurat reality, så i hvert fall like realistisk som det. Hvis ikke, ville den ikke ha fungert. I hvert fall ikke for meg.

Byggeplassen

Like ved der jeg bor, holder de på å bygge et nytt senter. Jeg sier de, for jeg vet ikke helt hvem de er. Men det er heller ikke så viktig. Hver gang jeg går forbi byggeplassen, på vei til butikken, ser jeg at det står noen og følger med på byggearbeidet. Det er folk som ikke har noe med selve byggearbeidet å gjøre. De står utenfor det inngjerdete området og ser på, eller stirrer er kanskje et bedre ord. De stirrer på gravemaskinene som graver, og på arbeiderne, som ja, arbeider. Jeg ser aldri grupper av mennesker som står sammen, de står der alltid alene, en og en. Hvis det er flere som står der samtidig, er det alltid god avstand imellom dem. Det er ulike typer folk, unge, eldre, damer, menn. Det de har til felles, er noe i nærheten av et forhekset blikk. Det som foregår på byggeplassen, fascinerer dem. For noen dager siden gikk jeg forbi en ung mann som sto der og kikket. Han så litt beklemt ut, som om han skammet seg for å stå der. En time senere, da jeg var på vei hjem, etter at jeg blant annet hadde klippet håret, ble jeg overrasket over å se at den samme mannen fortsatt sto der og så på. Enda mer overraskende var det kanskje at det ikke skjedde noe spesielt på byggeplassen. I hvert fall ikke som jeg kunne se. Det var helt stille der. Ikke så mye som en stein som ble flyttet. Ikke så mye som en arbeider å se. Kanskje de hadde lunsj. Jeg tror han kjente meg igjen, den unge mannen, for denne gangen så han om mulig enda mer skamfull ut. Han visste at jeg visste at han hadde stått der i over en time. Jeg fikk litt lyst til å spørre ham om, ikke hva han så på, men hva han så. Kanskje var det bare et sted for ham å hvile blikket på. Meditativt, kanskje. Jeg vet ikke. Herman Melville skriver i Moby Dick om hvordan mennesker tiltrekkes av havet. Selv urbane mennesker står ved havnen og kikker ut mot havet, og ser, tja, jeg vet ikke hva. Men hvorfor denne fascinasjonen for byggeplasser? Jeg tenker at det kanskje ikke er så rart. Vi er jo omringet av ferdige bygninger. Vi bor i dem, vi jobber i dem. Det er kanskje ikke så rart at vi av og til ønsker å se hvordan de bygges opp. Det er jo ikke sånn at de plutselig bare står der. Det er ikke sånn at Gud peker ned med hånden sin, og vips, så har vi et ferdig kjøpesenter. Vi vil vite hvordan de lages. På samme måte som vi ønsker å vite hvordan babyer lages. Men da kanskje av litt andre grunner.

True beard

Det er mulig at jeg er litt naiv, men jeg må innrømme at jeg ikke helt har forstått det der med tredager-skjegg. Det vil si, jeg forstått noe: Det er mange damer som liker at menn har tredager-skjegg. Det er, etter hva jeg har forstått, litt sexy. Man ser det jo overalt nå, på reklameplakater, på film og på TV. I serien True blood finner vi vel ikke en mann som er nybarbert. I hvert fall ikke blant de som er unge og attraktive. De eldre og litt kjedelige mennene derimot, har som regel helt glatte kinn. Og kjekkasene går rundt med konstant tredager-skjegg. Noe jeg ikke helt kan forstå er mulig. Jeg mener, tredager-skjegg har man vel i beste fall bare hver tredje dag. Det vokser jo hele tiden. Det skal jo ikke være for kort, heller ikke for langt. Man må barbere seg for at det skal vokse ut. Men de unge mennene i True blood har like langt skjegg hver gang vi ser dem. Men som sagt, kanskje jeg er litt naiv. Og kanskje har de en barbermaskin som kan stilles inn på tredagers lengde. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke har en sånn funksjon på min maskin. Og hvis jeg hadde hatt det, ville jeg ikke ha brukt den. Jeg liker nemlig å være nybarbert. Jeg føler meg vel når jeg ikke har mye hår i ansiktet.

Jeg har sett mye film. Jeg ser ikke så mye nå som jeg gjorde før, men jeg ser fortsatt en del. De fleste av de filmene jeg ser er fra før 1980, gjerne lenge før. Dette har slått meg: I gamle filmer ble skjeggvekst brukt som et fortellerteknisk grep. Alle de mannlige filmskuespillerne var glattbarberte. Helter som for eksempel Humphrey Bogart, Henry Fonda, James Stewart og Gary Cooper, viste seg bare med skjeggstubber de gangene et poeng skulle illustreres. Det kunne være at de var på flukt fra noe, kanskje fra slemme skurker eller fra loven. En flukt som hadde vart i dagevis, uten verken mulighet eller midler til å barbere seg. Eller det kunne være en måte å vise at de hadde havnet utenfor samfunnet på. Alkoholisme, arbeidsledighet, fengselsopphold, fattigdom og kriminalitet resulterte ofte i skjeggstubber. Soldater som var preget av den krigen de utkjempet, pleide heller ikke å barbere seg. Det samme gjaldt for cowboyer som hadde tilbrakt mye tid i villmarken, langt vekk fra sivilisasjonen. Hevnere fikk som regel også tredager-skjegg, og det gjerne før det var gått tre dager. Med andre ord, skjeggstubber var fy-fy. Og kanskje er jeg litt konservativ på den måten. Eller kanskje er jeg bare preget av all filmtittingen. Jeg er i hvert fall så kjedelig at jeg barberer meg annenhver dag; altså før de berømte tre dagene har utløpt. Ikke fordi er jeg opptatt av å fremstå som en respektabel mann på den rette siden av samfunnet, men fordi jeg føler meg, kremt, mer ren og ordentlig når jeg gjør det. Men som sagt, det er mulig jeg er litt naiv.

Søppelpost

For et par år siden klistret jeg et merke med ”Nei takk til uadressert reklame” på postkassen min. Jeg ga også beskjed til postkontoret om at jeg ikke ville ha noe. I løpet av de siste dagene har klistremerket av en eller annen grunn blitt borte. Og med en gang åpnes slusene, postkassen fylles opp av bunker med meningsløs papirreklame. Jeg gidder ikke engang å se på det. Det går rett i søppelkassen, selvfølgelig. Fra postkassen, og så over til søppelkassen. Puh. For et blodslit. Nei, jeg skal ikke påstå det. Det koster meg ikke så mye, verken av tid eller krefter, men allikevel så bortkastet, tenker jeg. Både for min egen del, og for alle trærne som har måttet ofre seg for all den unødvendige papirproduksjonen, men også for de som produserer det og de som deler det ut. Jeg nevner meg selv først, selvfølgelig, og så trærne. Ikke spesielt egosentrisk. Men jeg unnskylder meg med at jeg ikke helt vet hva slags trær det er snakk om. Jeg klarer ikke helt å gi dem et ansikt. Eller et navn. Vanskelig det der. Uansett: Det føles ekstremt unødvendig å bare flytte papir, som noen har lagt der, noen som får betalt for å gjøre nettopp det, fra en kasse, over til en annen. Kunne de ikke bare ha lagt det rett i søppelkassen, hvis de absolutt ville bli kvitt det? Jeg skjønner at de som produserer reklamen, ønsker noe annet enn bare å bli kvitt det, men de som deler det ut kan vel ikke bry seg. Brenn det, kast det, kjør det vekk. Jeg skal ikke sladre. Jeg vil ikke ha det. Jeg har jo gitt beskjed om at jeg ikke vil ha det. Men bare fordi klistremerket har falt av, tolkes det som at jeg allikevel ønsker det. Som om jeg liksom skulle ha ombestemt meg. Etter to reklamefrie år, angrer jeg meg og får lyst til å se hva som beveger seg i papirreklameverdenen igjen? Liksom. Og hvem er det som deler det ut? Jeg ser dem jo aldri. Jeg tror den eller de kommer før postbudet, kanskje en gang midt på natten, sånn at ingen får stanset dem. De er ute sammen med grevlingene. Men nå er jeg kanskje urettferdig. Det er vel ikke deres feil. De gjør jo bare en jobb. Det er helt sikkert bare ærlige mennesker som forsøker å tjene til livets opphold. Allikevel har jeg vanskelig for å forestille meg dem som noe annet enn vemmelige vesener. Jeg tror de har snabler i stedet for neser, og avlange hodeskaller. Men det er som sagt bare noe jeg tror. Og hvis jeg hadde hatt en konspiratorisk hjerne, kunne jeg kanskje ha innbilt meg at det var de samme som la reklamen der som hadde fjernet klistremerket. Men det tror jeg vel egentlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det. Jeg regner med at det bare satt litt løst på.

Så mye greiere det hadde vært om de bare sendte ut reklamen på e-post. Der sorteres jo det man ikke ønsker vekk automatisk. Men det er vel kanskje nettopp derfor de sverger til den gamle papirløsningen. Det er den eneste måten de kan få søppelposten fram på. Søppelpost er forresten et veldig bra ord. Mye mer beskrivende enn uadressert reklame. La oss håpe at bedriftene en gang blir tvunget til å sende reklamen på mail, med tanke på skadene all den unødvendige papirbruken påfører miljøet – og med tanke på meg, selvfølgelig. Det er i hvert noe som kan forbedres i fremtiden. Jeg tror det kommer til å bli bedre. På det området er jeg en pur fremtids-optimist.

16 år siden Oklahoma

Neste mandag er det 16 år siden Timothy McVeigh bombet en føderal bygning i Oklahamo, og med det tok livet av 168 mennesker. Det var det største terroranslaget på amerikansk jord fram til da, og det som hadde tatt flest liv. Noen få år senere, faktisk bare seks, kræsjet Mohammed Atta og hans kumpaner fly inn i World Trade Center, og fra og med den dagen, jeg gidder ikke engang å si datoen, den som alle som har levd på denne planeten i løpet av de siste ni årene har fått brennmerket inn i pannebrasken, overskygget skjeggete menn fra Midt-Østen alle andre trusselbilder. Timothy McVeigh og hans høyreorinterte trosfeller ble til morgendagens fish & chips-papir, som man sier i England.

Jeg husker godt bombene I Oklahoma, og når jeg tenker tilbake på det, slår det meg at det skjedde i en helt annen tid. Mediebildet var helt annerledes da. Islam-terrorisme var noe som i beste fall dukkket opp i en og annnen Chuck Norris-film, som for eksempel Invasion USA og Delta Force (med en skjeggete Robert Forster som arabisk terrorist,) men som i verste fall ga seg utslag i mindre attentat, som det mot World Trade Center i 93, der bombler ble utløst i garasjen av en viss Ramzi Yousef, og tok livet av seks personer. Det var et stort sjokk og tap, selvfølgelig, men ikke noe i nærheten av det søsterangrepet som åtte år senere skulle velte de to tvillingtårnene. Osama Bin Laden var ikke kjendis. Kapitalismen hadde seiret over kommunismen noen år tidligere. Sovjet-unionen, 1900-talllets store trussel mot vesten, hadde falt. USA hadde ikke lenger noen store ytre fiender å snakke om. Det vi derimot fikk høre om av trusler i USA, var voldelige opptøyer blant den svarte delen av befolkningen, og irrasjonellle voldshandlinger utført av ”gale” amerikanere. ”Amerikanerne er gale”, pleide vi å si. I USA fantes det grupper av mennesker med underlige forestillinger. Og disse menneskene hadde våpen. Masse våpen. Og det var selvføglelig ikke forestillingene deres som ble fryktet, men våpnene. En ekkel, mørk og paranoid dommedags-stemning emanerte konstant ut fra USA, omtrent som radiobølgene i den gamle RKO-logoen. Store deler av befolkningen følte at de ikke kunne stole på sine medborgere, mens andre deler følte at de ikke kunne stole på regjeringen og statsapparatet. Sektlederen Davis Koresh og hans tilhengere nektet å overgi seg da tilholdstedet deres ble angrepet av de føderale myndighetene. De slo tilbake, noe som resulterte i at flere av dem ble brent inne, deriblant sektleder Koresh selv. Dette ble av noen høyrevridde ”frihetselskere” tatt som en bekreftelse på at en alternativ livsstil ikke lenger var mulig i USA. En av de som lot seg opprøre var i hvert fall den smått Eminem-lignende Timothy McVeigh (han ligner litt på Eminem, det synes i hvert fall jeg.) Han var en såkalt patriot. Bombeattentatet i Oklahoma var hans svar, eller hevn, på det han oppfattet som undertrykkelse fra myndighetenes side. USA skulle jo være fritt, mente, og mener fortsatt, disse patriotene. Eller rettere sagt, man behøver ikke å være patriot for å mene det. Denne tanken går helt tilbake til de første tilstrømningene av flyktninger til det amerikanske kontinent fra de undertrykkende regimene i Europa på 1600-tallet. Og den går selvfølgelig tilbake til den amerikanske revolusjon, som resulterte i løsrivelsen fra det mektige Storbritannia og en egen amerikansk grunnlov, der alle mulige frihetsidealer ble lovfestet en gang for alle, men selvfølgelig ikke for alle. Slaver måtte fortsette å være slaver. Til og med den store presidenten, Thomas Jefferson, opplysningsmannen som førte grunnloven i pennen, eide slaver. Ikke bare en eller to, men flere hundre. Så man må altså se for seg at han satt på kontoret sitt i Monticello, og arbeidet med utkast og ideer til den liberale amerikanske grunnloven, mens hundrevis av slaver arbeidet rundt ham. Det blir sagt at USA er bygd på selvmotsigelser. Men det er de vel ikke alene om. Det er bare det at selvmotsigelsene blottstiller seg så ofte der. De står så tydelig fram.

Bombeattentatet i Oklahoma var sjokkerende og brutalt. Plutselig befant fienden seg i USA. Fienden var amerikansk. Noen få år senere ble alt dette snudd på hodet, som følge av terroraksjonene i New York. Igjen fikk USA en ytre fiende. Patriot ble den store hedersbetegnelsen. I motsetning til ordet terrorist, som ble et lett ord å ty til når man man skulle beskrive en ofte usynlig og uklar fiende, men ikke så uklar at man ikke forstod at det handlet om skjeggete menn, med mørk hud og ansiktet vendt mot Mekka. De som ikke var med patriotene, var som kjent imot dem, på lag med terroristene. Et av spørsmålene ble nå om man skulle kalle pommes frittes for french fries eller freedom fries, som følge av at franskmenene så ut til å like terrorister bedre enn våpenraslende amerikanske patrioter. Timothy McVeigh var en patriot. Det var i hvert fall sånn han definerte seg selv. Litt ironisk da at han fikk dødsstraff og ble henrettet i år 2001.

Det var mye som skjedde i 2001.