Coen-brødrenes samlede verk

Etter å ha sett den siste Coen-filmen, A simple man, som jeg likte godt, slår det meg at Coen-brødrene er i ferd med å skape seg en veldig interessant filmografi. De har lagd såpass mange gode filmer nå - filmer som skiller seg ut og har et særpreg, samtidig som de bærer de to filmskapernes personlige stempel – at de til sammen kan utgjøre noe i nærheten av det man i forfatternes og bøkenes verden pleier å utgi som samlede verk. Jeg kan lett forestille meg DVD-ene deres i bokhyllen min, alle med lik design, en serie, omtrent som Knut Hamsuns samlede eller Morgan Kane. Gode filmer bør tåle å sammenlignes med andre kunstformer, selv om det meste av det som skytes på film, ikke tilhører den gruppen, og heller ikke har noe med kunst å gjøre. Det gjelder vel det meste av det som lages i USA. Men det er noen som allikevel skiller seg ut, som for eksempel Coen-brødrene. I løpet av de siste 20 årene har de greid å lage en rekke kvalitetsfilmer, Barton Fink, Fargo, Big Lebowski, bare for å nevne noen, som til sammen danner, om ikke en helhet, så i hvert fall en sammenheng. De har sin egen stil, både hva gjelder utseende og innhold. Det er ikke rene sjanger-filmer, men de henter mye inspirasjon fra klassisk amerikansk krim, fra forfattere som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Coen-brødrene lager sjeldent komedier, men filmene er allikevel alltid litt morsomme, med en ironisk distanse. For min del er det nettopp denne ironiske distansen som gjør at de aldri kommer til å lage en helt fantastisk film, selv om Fargo var i nærheten. De lager filmer om store menneskelige dramaer, men det blir aldri tragedie ut av det, ettersom latteren og komedien er innebygd i alt de gjør. Det er ikke som hos Shakespeare, hvor komedien er spredd utover dramaet, men heller motsatt: Alt som er tragedie hos Coen-brødrene er samtidig komedie. Og jeg vet ikke om jeg mener det på en positiv måte, selv om jeg liker mange av filmene deres. For noen ganger blir dette direkte ødeleggende for den historien de vil fortelle, som for eksempel i den Oscar-belønnede, eller hvorfor ikke bare Oscar-vinnende, No country for old men. Der forsøker de å skape en slags kritikk av et samfunn preget av vold, en slags det-var-bedre-før-historie, men den volden de har med i filmen, er ikke realistisk, det er film-vold utført av film-skurker - rå, for all del, men også morsom og finurlig.
Og denne morsomheten, som mange har blitt kjent med, og som mange liker, har ført til at alle filmskapere som lager det de selv tror er litt ”rare” og morsomme filmer, og alle journalister som tror at de gjenkjenner nettopp denne morsomheten, bruker utrrykket ”Coen-humor” som et slags kvalitets-stempel. Det er et uttrykk som har blitt brukt om så mye som ikke har truffet i nærheten av blink, at det for min del som regel beskriver filmer som er lite vellykkyde, det vil si, ikke morsomme nok til å være komedier, og ikke spennende nok til å være krim.

Filmkritikk

I britiske The Guardian, har jeg i det siste lest noen filmanmeldelser som jeg har reagert på. Det er måten de er gjort på som har fått meg til å reagere. Og det har ikke bare skjedd en gang, jeg ser et mønster, kanskje er det en trend, kanskje det er noe nytt de har begynt å lære bort på journalistskolene. Det journalistene gjør er at de intervjuer en filmskaper eller skuespiller i forbindelse med en ny film de har, og så blander de inn kritikk av filmen i det intervjuet som senere havner på trykk. På en måte virker det litt uærlig. For intervjuobjektet blir nemlig ikke konfrontert med kritikken, i hvert fall ikke mye av den. Det er journalisten som senere blander sine egne tanker inn i den ferdige artikkelen. Noe som gir journalisten en urettferdig fordel. Det er hans tanker vi blir sittende igjen med, ikke de stakkarslige kommentarene til filmskaperen selv. Og hvis journalisten er kritisk eller rett og slett misliker filmen, får man en følelse av at intervjuobjektet bare sitter og bokser i blinde, han vet ikke hvem eller hvor fienden er. Uansett hva han sier, er det journalistens tanker vi identifiserer oss med. Spesielt hvis vi ikke har sett filmen selv, og journalistens inntrykk er det eneste vi har å forholde oss til. For vi er alle vant til at kunstnere prøver å selge produktene sine, uansett om de er dårlige eller ikke. Så vi er alltid skeptiske til kunstnerens ord når de kommer for å prakke et nytt produkt på oss.

I Norge er journalistene mer snille, ikke med politikere, de blir stadig vekk kritisert, men med kunstnere. Intervjuet blir bare en plattform som kunstneren får lov til å reklamere for produktet sitt på. Intervjueren er til for å hjelpe. Se bare på Skavlan. Ikke bare prøver han å få gjestene sine til å høres ut som de mest fantastiske vesener som noensinne har tråkket på denne planeten, og det i det hele tatt før gjesten har fått satt seg i stolen. Men han stiller også ledende spørsmål, som for eksempel, hvordan føles det å være et av de mest fantastiske vesener som nonesinne har… ja, du vet.

Eller: Hvor stor og fantastisk er du egentlig? Skjønner vi i Norge i det hele tatt hvor stor du er?

Jeg må innrømme at jeg misliker sterkt den måten å intervjue folk på. Det blir så lite interessant. Det blir bare reklame. Dessuten blir alle som intervjues like. Det er det samme om du forsker på kreftkurer eller er med i en reality-serie, om du driver med nødhjelp i Sudan eller er med i melodi grand prix. Det eneste som teller er at du er litt berømt. Hva du gjør, eller hva slags produkter du produserer, er helt uinteressant. Derfor føles det litt forfriskende å lese filmanmeldelsene/intervjuene i The Guardian. De føles mer ærlige. Det er ikke bare bullshit. Samtidig reagerer jeg litt, for det er som sagt litt urettferdig.

Reality igjen, sukk

Uff, det irriterer meg at jeg i det hele tatt må nevne Paradise hotel, fordi jeg hater det. Jeg hater alt som har med det å gjøre. Eller rettere sagt: Jeg hater alt og alle som har med reality å gjøre i det hele tatt. Jeg kan ikke fordra det.

Men når jeg sitter og leser nettavisen, slipper jeg ikke unna. Så, dessverre:

Jeg leser på Dagbladet.no at hun ene puppedama fra Paradise Hotel, som egentlig er frisør, uttaler seg i forbindelse med en potensiell frisørstreik: ”Hvis det ikke fantes frisører, ville folk sett jævlige ut på håret.”

Det sier hun.

Wow.

Det var visdomsord, det.

Det er selvfølgelig lett å sparke på reality-deltagere. De er jo dumme. De er jo fæle. Så det er ikke det hun sier som irriterer meg så mye, men mer det at Dagbladet velger å hente inn en kommentar fra henne i første omgang. Det irriterer meg. Og det i forbindelse med en streik, som helt sikkert er alvorlig for mange mennesker. Og det er helt sikkert mange mennesker som jobber og tenker mye rundt dette, som heller skulle ha fått slippe til. Men Dagbladet velger altså å oppsøke en realitydeltager fra Paradise hotel. Det viser at de tar saken seriøst. Så vil Dagbladet kanskje si at, "hun er jo kjendis, hun kan være et ansikt for saken, ettersom hun har vært så mye framme i media." Ja, men til det vil jeg si at, for å parafrasere den gamle Bon Jovi-sangen, hun gir frisørene ”a bad name.”

Og når det er sagt, så må jeg jo også få påpeke, selv om det er en selvfølgelighet, at kommentaren hennes er av tvilsom verdi. Mildt sagt. Frisøryrket er ikke det nest eldste i verden, den hederen er det vel spionene som skal ha. Sies det. Heller ikke det eldste, for den er det horene som skal ha. Folk klarer seg uten frisører. Det gjorde man i mange år før saks og frisørstoler ble oppfunnet. Før hår-gele også. Håret vokser. Det er fint med langt hår. Men hvis man ikke synes det er fint, kan man klippe det av.

Men det er vel noe av det som gjør kommentaren så ekstremt dum. For samtidig som den ikke stemmer i det hele tatt, er den innlysende. Det er omtrent det samme som å si at hvis det ikke fantes klær ville folk vært nakne. Eller kanskje bare ekstremt dårlig kledd. Eller ikke passende for cat-walken.

Eller hvis det ikke fantes mat, ville folk ha vært sultne. Eller døde.

Men samtidig ikke. For mat er en livsnødvendighet, striper i håret eller kort i nakken er ikke det. Ettersom vi allerede er inne på selvfølgeligheter, mener jeg.

Men en frisørfri verden er jo en interessant tanke. Eller? Det kunne kanskje ha vært en fremtidsvisjon verdig en Jules Verne eller en H.G. Wells?

Eller kanskje ikke. Jeg synes ikke tanken er spennende nok. Jeg tror nemlig ikke at folk ville ha sett "jævlige ut på håret." Det vil si, det hadde vært en morsom tanke hvis alle gikk rundt og mente at alle så "jævlige ut på håret." Men jeg har vanskelig for å forestille meg at det ville ha vært virkeligheten.

Uansett, til alle aviser: Slutt å skrive om realityfolk! Det er fordummende. Dessuten betyr det mer penger i kassa til de som sitter og bestemmer program i TV-3. Det er fæle folk. De er ikke bare like dumme som de deltagerne de har med i seriene sine, de er også råtne tvers igjennom. Skriv heller om folk som gjør noe godt. Folk som fortjener å være berømte. Folk som BURDE være berømte. Folk som forsker på kreftkurer eller folk som vier livene sine til å hjelpe andre som er i nød. De vil jeg lese om. De fortjener vårt berøm. I en rettferdig og god verden ville de ha vært berømte. I den verdenen vi lever i, hører vi aldri om dem.

Jeg mener selvfølgelig ikke å gjøre narr av frisører. Det er et hederlig yrke. Selv om jeg synes det er litt dyrt. Hvis de krever høyere lønn, håper jeg ikke det blir dyrere å gå dit. I hvert fall ikke for oss som bare ønsker kort i nakken. De som skal ha striper og andre kompliserte ting derimot, de kan godt få betale til de mister skjorta. Jeg bryr meg ikke.

Å komme seg til semifinale eller å vinne hele greia

Jeg leser i dag at Fabio Capello, landslagtreneren for England, sier at det vil være et personlig nederlag for ham dersom England ikke kommer helt til finalen i årets VM. Han mener altså at England er et av de to lagene som kommer til å spille den siste kampen.

Og jeg tenker: Jeg har hørt det før. Ikke at England blir spådd et lysende mesterskap, det også selvfølgelig, men at spillere, trenere, kommentatorer og fotballinteresserte generelt, sier at et lag skal komme seg til finalen. Til finalen? Hvorfor ikke lenger?

Jeg synes det er rart. Jeg mener: Hvorfor ikke trekke det helt ut? Hvorfor ikke si at de kommer til å vinne hele mesterskapet? Hvorfor nøye seg med finalen? Hvis de er flinke nok til å komme seg til finalen, er de vel også flinke nok til å vinne hele greia? Hvorfor ikke helt enkelt si: Vi kommer til å vinne årets VM?

Jo, for hvis man sier det, at man kommer til å vinne hele mesterskapet, høres det ut som hovmod. Det høres ut som oppskriften på hvordan man skal tape, fordi man tror det er lett å vinne. Dessuten er det direkte usympatisk. Man høres mer beskjeden ut hvis man ”bare” sier at man skal nå finalen, for da har man fortsatt en jobb å gjøre, man ligger ikke på latsiden. Man er rustet til å spille en finale.

Men det rare er at det også fungerer for de som ser på. Lag som kommer seg til finalene blir hyllet som helter. Men hvis de bare noen dager senere taper, i noen av de avsluttende kampene, er de tilbake på null igjen. Både lag og tilhengere synes det er trist. Det er som om de foregående triumfene aldri hadde skjedd. Men det gjelder selvfølgelig ikke bare for de tapende lagene, men også for de som vinner. Folk feirer for eksempel som gale når et lag vinner VM. Men seieren glemmes fort. Det er ikke noe varig. Hvis det samme laget ikke gjør det like bra to år senere, i EM, er de tilbake igjen til der de var før den tidligere seieren. De klarer ikke engang å trøste seg med at laget har vunnet tidligere. Seieren er ikke noe varig. Det er bare et evig marsvinjul. Det ender ikke noe sted. Vi tror kanskje at det skal ende, men det gjør ikke det. Det bare fortsetter og fortsetter. Vi når aldri frem til enden av regnbuen. Det blir ikke noe mer. Forestillingen om at noe skal bli bra, er bare en illusjon. Det blir aldri bra. Nok. Etter helgen kommer mandagen. Og alle mandager er like.

Det gjelder for Cappelo og England også. Hvis de vinner hele mesterskapet, det vil si at de ikke bare kommer seg til finalen, så forventer jeg meg at et av første spørsmålene Capello får etterpå er: Hvordan ser du for deg EM om to år?

(Finnes det forresten noe kjedeligere enn pressekonferanser i forbindelse med fotballkamper? Det har jo blitt så vanlig nå. Flere dager i forveien til de fleste kamper jeg ser, sitter spillere og trenere og svarer på spørsmål. Og det er de samme spørsmålene og de samme svarene hele tiden. Spesielt de samme svarene. Herregud! Hva annet kan man si enn at man skal forsvare seg, men at man også skal vinne? Det er jo hele spillet?)

Stygge ord

Mens jeg sitter og venter på det neste albumet til Eminem, som visstnok skal slippes i juni, ser jeg på Amazon at det også kommer til å gis ut en ”clean” versjon; det vil si, en som er fri for såkalt stygge ord og uttrykk. Definisjonen av hva som er stygge ord og uttrykk, i kommersiell sammenheng, er jo ganske vid. Det vet alle som har sett rap på MTV. Der fjerner de til og med ord som beskriver graviditet og toalettbesøk, naturlige deler av alle menneskers liv, spør du meg. Ikke at man behøver å spørre meg, men hvis man har problemer med å høre om sånne ting, ja, da har man i følge meg, et, eller flere, problem. Jeg må le når jeg tenker på det. Det er selvfølgelig ikke noe nytt, alle store rap-utgivelser gis ut i to versjoner. Men det er allikevel merkelig. Jeg kan ikke forstå hvem som kjøper. De må jo selge noen eksemplarer, hvis ikke hadde aldri plateselskapene tatt seg bryet meg å gi dem ut i første omgang. Spørsmålet er: Hvem er det som sitter og hører på et Eminem-album, hvor tekstene som helhet uansett utrykker hva sangene handler om, men som samtidig ikke tåler å høre lyden av visse bokstaver satt sammen? Ja, som foretrekker å høre en maltraktert plate, framfor originalen, pågrunn av noen ord, ord som uansett ikke kan være nye for dem. Jeg mener, de forstår jo hva ordene betyr, hvis ikke hadde de ikke reagert. Jeg kan ikke se for meg at de som tar seg nær av en Eminem-plate, er folk som uansett ville ha gått i butikken for å kjøpe den samme platen. Ekstremt religiøse, for eksempel. Jeg kan ikke forstå det. Dessuten er jeg skeptisk til folk som gir seg ut for å være så fintfølende på sånne ting i det hele tatt. Jeg tror ikke på dem. I USA for eksempel, der religiøse mennesker kan sende unge menn ut i brutale kriger, med død og maltrakterte kropper som resultat. Og der de samme menneskene kan sitte og lese bibelen med vann i munnen, en bibel som beskriver gudsbestemte voldtekter og folkemord. Det har de ingen problemer med. Men ord som fuck og cunt for eksempel, det tåler de ikke. Presidenten i USA må skjermes for det (Bush, ikke Obama, Obama tåler det, han hører på Jay-Z.) Den samme karen som sitter med tilgang til atomkofferten som kan utslette hele verden. Han har liksom problemer med å høre noen ufarlige ord. Ikke bare det, men det gjør ham liksom moralsk bedre enn de som ikke har problemer verken med å høre eller å bruke sånne ord. Men kanskje handler det nettopp om ordene. Kanskje er det nettopp derfor de tåler å leve med krigføring og vold, fordi det beskrives med ord som ingen tar seg nær av. Collateral damage, for eksempel. Eller krig for demokrati. Det er fine ord og uttrykk. Men de skjuler hva det egentlig dreier seg om.