Norge i krig

Kistene med de fire norske soldatene som ble drept i Afghanistan i forrige uke, landet i dag i Norge, og i den forbindelse ble det holdt en minneseremoni. Forsvarsministeren, Faremo, var en av de som holdt tale. Hun sa at de fire soldatene døde for at vi andre skal få sikkerhet. Noe jeg vil påstå er en blank løgn. Hvis hun mener at Afghanistan noensinne har vært en trussel mot Norge, bør hun si det. Men det tror jeg ikke hun vil si, for hun vet at det ikke er tilfelle. Hvis hun ikke da sikter til noe annet, med de litt vage ordene ”vi andre.” I så fall er det vanskelig å forstå hva eller hvem. Afghanistans befolkning kan det ikke være, ettersom det nettopp er store deler av befolkningen der vi er i krig mot. Det er jo hele problemet. Taliban får oppslutning, NATO-styrkene får det ikke. Eller kanskje hun tenker på amerikanerne og 9/11. Når amerikanerne snakker om krigen i Afghanistan, legger de hele tiden vekt på ordene Al Quaida. Det er de ordene som har mest effekt. Det er de det blir ført krig mot. Det høres jo ut som James Bond-skurker. Og så selvfølgelig Osama Bin Laden. Det er effektive skremsels-ord som tåkelegger sannheten. Dessuten glemmer vi som hører de ordene at det egentlig er en krig, for de får det bare til å høres ut som et spesialoppdrag for elitestyrker. Men sannheten er vel at Al Quaida i beste fall har veldig lite med krigen i Afgahnistan å gjøre. Vi, Norge, er en del av en invasjonsstyrke i Afghanistan. Det er vi som oppretter militære leirer på fremmed jord.

Jeg ble litt skremt i forrige uke da jeg leste at genereal McChrystal ble sparket fra stillingen som øverstkommanderende i Afghanistan. For det var jo han som skulle gi håp om en ny løsning på konflikten der. Det var jo han Obama refererte til flere ganger i Nobel-takketalen sin. Han hadde liksom en ny strategi, han skulle få med seg den afghanske befolkningen på helt annen måte enn de hadde gjort tidligere. Men så blir han nå altså sparket fordi han slenger dritt om nettopp Obama og administrasjonen hans. Men hvis ideene hans var så gode og revolusjonerende som Obama påsto at de var, så får man vel tro at de fortsatter lever videre, selv etter at opphavsmannen har blitt borte. Men inntrykket mitt er at det bare blir verre i Afghanistan. Fire døde norske soldater som kommer hjem i kister, forsterker det inntrykket.

Skremmende kontraster

Av og til forsøker jeg å se for meg asteroider og kometer som kolliderer med jorden. Ikke fordi jeg ønsker at noe sånt skal skje, men fordi kontrastene i den forestillingen er så store i forhold til det daglige livet vi lever her på jorden, at fantasien får lov til å strekke seg til det maksimale. Nei, forresten, det er vel ikke helt sant. Men det føles allikevel på en måte som fantasigymnastikk. Dessuten er det skremmende. Det er skrekkfilm. Men også virkelighet. For vi vet at det kan skje. Det har skjedd tidligere. Og det vil skje igjen. Jeg leste et sted om en komet som enten vil treffe, eller i hvert fall komme veldig nær jorden, om ca ett hundre år. Hvis den treffer vil det være omtrent med den samme styrken som hvis en Hiroshima-bombe hadde eksplodert hvert sekund i tre dager i strekk. Hva nå det vil si. Det høres uansett ikke bra ut.

Og det vil selvfølgelig skje fort. Himmelen vil bli mørk. (Dette er min forestilling, men den er basert på noe jeg har lest, med trykk på ordet basert.) Luften som presses ned vil bli så varm at store områder brennes vekk før den i det hele tatt treffer bakken. Og så kommer selve kollisjonen, med den påfølgende eksplo-sjonen. Den vil treffe med en sånn fart og styrke at de som er nære nok til å se, ikke vil rekke å blunke før det dødbringende lysshowet setter i gang. De vil ikke få se den flytende rødgule massen som fyker til værs, fordi de da allerede vil være døde, brent opp. Men det mest ødeleggende for planeten som helhet vil uansett være ettervirkningene. Et tykt lag med støv vil legge seg over store deler av kloden. Sollyset slipper ikke fram. Alt levende liv vil dø ut. Det var dette som tok livet av dinosaurene, tror man.

Men det er som sagt kontrastene jeg prøver å forestille meg. En varm sommerdag, med svak vind, sterk sol og fugler som kvitrer. Verden virker stor, men samtidig trygg og oversiktelig. Det er kun lokale områder som kan bli påført sår, tenker jeg. Jorda snurrer uansett rundt. Man kan se den blå planeten fra Hobble-teleskopet. Om himmelen over oss er blå, grå eller mørk, kjenner vi den uansett. Men plutselig griper noe fremmed inn og alt blir snudd på hodet. Jordkloden blir med ett som en billiardkule som blir truffet av en annen. Noe som selvfølgelig ikke er et helt riktig bilde, med tanke på at den kometen eller asteroiden som treffer oss, ikke vil være på samme størrelse som kloden, ikke engang i nærheten. Men jeg allikevel påstå at vi snakker om sånne størrelsesordener, at tanken på en kule som blir truffet av en annen, ikke er helt ute (på jordet.)

Det får meg til å tenke på et annet område hvor kontraster også er skremmende. Hver gang avisene skriver om folk som har blitt drept eller utsatt for andre forferdelige ulykker, og de trykker bilder av ofrene, virker det på en måte så upassende. De bruker aldri bilder som svarer til selve hendelsen. Av forståelige grunner. Det kunne kanskje ikke ha vært annerledes, men en smilende ung jente hos fotografen, eller kanskje et brudepar rett etter seremonien, er en direkte kontrast til det grusomme vi forestiller oss at har hendt med dem, etter at vi har lest teksten som følger bildet. Det er vanskelig å sette de to sammen. Jenta har kanskje blitt voldtatt og drept, brudeparet har kanskje omkommet i en ufattelig ulykke. Men når vi ser på bildene, forteller de det motsatte: Lykke, ro, trygghet.

Men det gjelder selvfølgelig ikke bare ofrene. Det kan være like vanskelig å forestille seg gjerningsmennene. Jeg tenker for eksempel på skyteepisoden, eller rettere sagt, massakren, på Columbine i USA. Skolebildene av de to morderne, Eric Harris og Dylan Klebold, der de sitter og smiler som hvilke som helst tenåringer, er vriene å koble sammen med det mareritt-scenarioet de med både vilje og glede forårsaket. Det samme selvfølgelig med ofrene for handlingene deres. De ser vi bare som en rekke med smilende ansikter, fotografier som like godt kunne ha hengt som reklame i vinduet til en hvilken som helst portrettfotograf.

Og sånn må det selvfølgelig være. Fordi det finnes ingen bilder av ofrene i det de blir drept. Og uansett om det hadde gjort det, kunne ikke avisene ha trykket dem. Det ville ha vært usmakelig. Og kanskje respektløst.

Derfor har vi blitt vant til de skremmende kontrastene. De er en del av hverdagen. Vi lever med dem. Men det kontrastene selfølgelig gjør med oss, er at de skaper frykt. Nettopp fordi vi aldri kan vite med sikkerhet om vi er trygge eller ikke. Uansett hvordan menneskene rundt oss oppfører seg, uansett hvor vi befinner oss, kan alt skje. Ja, det kan til og med skje noe som vil være en direkte kontrast til den virkeligheten vi opplever. Det er skremmende. Men sånn er livet.

Det får meg av en eller annen grunn til å tenke på sirkusdirektøren Arnardo, som døde for noen år siden. Han døde visstnok mens han sto på scenen og fremførte sangen "The show must go on." Det virker på en måte passende. Det lette musikknummeret, med det positive, men samtidig overfladiske budskapet. Det er kanskje en kontrast til døden, men samtidig ikke. Det henger sammen. Det stemmer. Om enn på en litt morbid måte.

I dag er første dagen av resten av ditt liv

Jeg husker at en jente sa det til meg på barneskolen. Hun hadde hørt setningen i en eller annen film. Men jeg forsto det ikke. Jeg kunne ikke forstå det. Det var en umulig setning for meg. De to ordene, første og resten, kolliderte. De kunne ikke stå sammen. Setningen hadde ingen betydning. Den var meningsløs. Jeg prøvde å overbevise hun som kom med setningen i første omgang, men hun var påståelig, hun mente at setningen var logisk. Jeg gikk og tenkte på det lenge. Jeg hadde kanskje ikke verdens største hjerne, jeg skal innrømme det, men jeg mener å huske at jeg etter hvert allikevel forsto setningen, i hvert fall for en kort stund, men så forsvant det igjen. Jeg har ofte hatt sånne opplevelser, spesielt når jeg leser noe som er litt vanskelig. Så fort jeg føler at jeg forstår eller gjenkjenner noe, blir det borte.

Det minner meg om da jeg var hos øyelegen som barn. Han fikk meg til å se inn i en maskin, et slags spill, hvor det på den ene siden, foran mitt høyre øye, var en løve, og på den andre siden, foran mitt venstre, et bur. Jeg styrte løven med en spak, og buret med en annen. Poenget var selvfølgelig at jeg skulle få løven inn i buret. Men det gikk ikke. Det gikk aldri. Hver gang løven og buret holdt på å møtes, gikk de fra hverandre igjen, som på et blunk, bokstavelig talt. For jeg vet i dag at det var fordi jeg ikke hadde samstent syn. Men den idioten av en øyelege, det rasshølet, sa aldri det. Han fortalte meg aldri at det var grunnen. Så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk løven inn i buret. Det var frustrerende. Jeg trodde at det var øyelegen som saboterte leken, bare for å være jævlig. Og den mistanken ble ikke mindre da han senere åpnet opp øynene mine med fingrene sine, og lyste rett på pupillene mine med en sterk lykt. Han het Dr. Mengele, hvis jeg ikke husker feil.

Å forberede seg i fantasien

Jeg synes det er litt fascinerende å tenke på Katrina, orkanen som ødela store deler av New Orleans i 2005, i forhold til 9/11. I begge tilfeller var man klar over at noe kom til å skje, om enn i litt forskjellig grad. Når det gjelder 9/11, kom kanskje ikke informasjonen høyt nok opp i systemet. Deler av CIA hadde i hvert bra med etterretning om at terrorister befant seg på amerikansk jord, men om presidenten visste, eller om regjeringen burde ha reagert, blir vel mest spekulasjoner og etterpåklokskap. Men det som er sikkert, er at hvis de hadde forhindret det, ville det ikke ha skjedd, selvfølgelig, og da ville vi heller ikke ha visst hva som ikke hadde skjedd. For det ville aldri i verden ha fått så mye media-oppmerksomhet hvis det ikke hadde skjedd. Og det er , tror jeg i hvert fall, et paradoks.

Men når det gjelder orkanen i 2005, visste alle, til og med jeg, at den kom til å treffe New Orleans. Jeg husker at jeg satt her i Norge og fulgte med på spekulasjonene på TV om hva som kom til å skje. Den hadde allerede rast over et par amerikanske byer. Alle visste, men det ble ikke gjort noen ting. Det ironiske er at dette skjedde samtidig som den amerikanske regjeringen innførte noen av de strengeste reguleringene av befolkingen de noensinne har hatt. Grunnen til det, var at man i USA var så opptatt av terrorister. Man glemte at det fantes flere farer der ute. Det minner meg litt om boken Lord Jim av Joseph Conrad. Lord Jim har forberedt seg i fantasien på alt som kan skje her i verden. Han har allerede gått igjennom alle katastrofer i hodet, han vet hvordan han vil reagere. Han har sett seg selv i storm og krig. Men når det skipet han tar hyre på, et skip som frakter en stor gruppe med fattige indere i lasterommet, kommer utfor en ulykke som han ikke har forberedt seg på, vet han ikke hva han skal gjøre. Skipet seiler gjennom helt rolig sjø, en stille og solrik dag, men treffer plutselig en metallgjenstand som ligger i vannet. Det blir hull i skroget, skipet begynner å ta inn vann. Selve hendelsesforløpet er så fjernt fra de action-fylte hendelsene han har foreberedt seg på i fantasien og drømmene, at han ikke vet hva han skal gjøre. Resten av mannskapet, som ikke følger de samme moralske reglene som Lord Jim, roper og maser om at han skal gjøre som de, redde seg selv. Han rekker ikke å tenke, så han reagerer automatisk og følger dem. Etterpå går det opp for ham hva han har gjort. Han har gjort det motsatte av det han hadde forestilt seg. Fordi det han hadde forestilt seg, ikke lignet på det som til slutt skjedde.

Når det gjelder USA, tror jeg at man om noen år vil se tilbake på den tiden vi lever i, og innse at terrorister ikke var en av de største truslene i det hele tatt.

Populærvitenskap

Jeg liker å se populærvitenskapelige dokumentarer, gjerne om historie, fysikk eller kanskje hva som helst. Jeg synes det er fascinerende å se eksperter uttale seg. Folk som egentlig ikke hører hjemme på TV, eller på et lerret eller en skjerm, folk som sikkert ville ha funnet det ekstremt ubehagelig å vise seg fram på samme måte i andre situasjoner. Men i denne situasjonen handler det ikke om dem, det handler om sak. De har blitt så vant til å brenne for en sak at de helt glemmer alt annet. De bryr seg ikke om de gjør seg på TV eller ikke, for det er ikke det som teller. Det er uvesentlig. En professor med skjegg og bustete hår. Eller en ung usikker mann eller dame, som kanskje ti år tidligere ville ha hatt problemer med å stå opp i klasserommet og svare ja under oppropet. Nå vises ansiktet deres som nærbilde på skjermen. De prater om atomer og big bang, om Alexander den store og Olav den hellige. De har vent seg til å tenke at det er det viktige. Det tok lang tid, men nå er de framme.

Barn og foreldre

Rart å se at jenter jeg gikk på skole med, nå har blitt til damer, som blir kalt for mamma av små barn. Ikke så rart at mammaer blir kalt for mamma, men rart at de har blitt til mammaer. Det er kanskje feil av meg å tenke sånn, men for meg blir livet litt skjørere når jeg tenker på det. Unge usikre jenter har blitt til de stolpene i livet som jeg forestilte meg at mødre var da jeg var liten. Det gjelder selvfølgelig også fedre. De har kanskje blitt voksne, men de har ikke forandret seg på måter man forestilte seg at de skulle forandre seg. Det er kanskje ikke riktig å si at de fortsatt er barn, for man kunne likevel si at de ble født litt voksne. Man er stort sett den samme personen hele livet. Det at man henter barn i barnhagen, betyr ikke at man har lært nok om livet til å ta riktige avgjørelser for seg selv og andre. Det er ikke så mye som skal til for å bli gravid. Det er ikke vanskelig. Snarere tvert imot: det er lett. Det er omtrent like lett som å være tørst og så slukke tørsten med vann. Den eneste forskjellen er at et nytt liv begynner å ta form i magen. Man blir grundig sjekket hvis man vil adoptere et barn, men hvem som helst kan bli gravid. Det er vanlig å gjøre narr av denne selvmotsigelsen, men samtidig, hvem kan forestille seg en verden hvor det er annerledes? Det er en umulig tanke. Det går ikke an. Selv ikke den verste politistaten kan gå rundt og abortere fostre til det de mener er uegnete foreldre. Det går ikke an. Men man kan derimot gjøre en grundig undersøkelse av de som ønsker å adoptere. Det er jo en selvfølge. Det får meg til å tenke på Bill Hicks sine ord, om at så lenge det finnes barn her i verden som trenger foreldre, burde vi ta oss av dem, før vi føder nye barn. Det er for meg også en selvfølge.