Skremmende kontraster

Av og til forsøker jeg å se for meg asteroider og kometer som kolliderer med jorden. Ikke fordi jeg ønsker at noe sånt skal skje, men fordi kontrastene i den forestillingen er så store i forhold til det daglige livet vi lever her på jorden, at fantasien får lov til å strekke seg til det maksimale. Nei, forresten, det er vel ikke helt sant. Men det føles allikevel på en måte som fantasigymnastikk. Dessuten er det skremmende. Det er skrekkfilm. Men også virkelighet. For vi vet at det kan skje. Det har skjedd tidligere. Og det vil skje igjen. Jeg leste et sted om en komet som enten vil treffe, eller i hvert fall komme veldig nær jorden, om ca ett hundre år. Hvis den treffer vil det være omtrent med den samme styrken som hvis en Hiroshima-bombe hadde eksplodert hvert sekund i tre dager i strekk. Hva nå det vil si. Det høres uansett ikke bra ut.

Og det vil selvfølgelig skje fort. Himmelen vil bli mørk. (Dette er min forestilling, men den er basert på noe jeg har lest, med trykk på ordet basert.) Luften som presses ned vil bli så varm at store områder brennes vekk før den i det hele tatt treffer bakken. Og så kommer selve kollisjonen, med den påfølgende eksplo-sjonen. Den vil treffe med en sånn fart og styrke at de som er nære nok til å se, ikke vil rekke å blunke før det dødbringende lysshowet setter i gang. De vil ikke få se den flytende rødgule massen som fyker til værs, fordi de da allerede vil være døde, brent opp. Men det mest ødeleggende for planeten som helhet vil uansett være ettervirkningene. Et tykt lag med støv vil legge seg over store deler av kloden. Sollyset slipper ikke fram. Alt levende liv vil dø ut. Det var dette som tok livet av dinosaurene, tror man.

Men det er som sagt kontrastene jeg prøver å forestille meg. En varm sommerdag, med svak vind, sterk sol og fugler som kvitrer. Verden virker stor, men samtidig trygg og oversiktelig. Det er kun lokale områder som kan bli påført sår, tenker jeg. Jorda snurrer uansett rundt. Man kan se den blå planeten fra Hobble-teleskopet. Om himmelen over oss er blå, grå eller mørk, kjenner vi den uansett. Men plutselig griper noe fremmed inn og alt blir snudd på hodet. Jordkloden blir med ett som en billiardkule som blir truffet av en annen. Noe som selvfølgelig ikke er et helt riktig bilde, med tanke på at den kometen eller asteroiden som treffer oss, ikke vil være på samme størrelse som kloden, ikke engang i nærheten. Men jeg allikevel påstå at vi snakker om sånne størrelsesordener, at tanken på en kule som blir truffet av en annen, ikke er helt ute (på jordet.)

Det får meg til å tenke på et annet område hvor kontraster også er skremmende. Hver gang avisene skriver om folk som har blitt drept eller utsatt for andre forferdelige ulykker, og de trykker bilder av ofrene, virker det på en måte så upassende. De bruker aldri bilder som svarer til selve hendelsen. Av forståelige grunner. Det kunne kanskje ikke ha vært annerledes, men en smilende ung jente hos fotografen, eller kanskje et brudepar rett etter seremonien, er en direkte kontrast til det grusomme vi forestiller oss at har hendt med dem, etter at vi har lest teksten som følger bildet. Det er vanskelig å sette de to sammen. Jenta har kanskje blitt voldtatt og drept, brudeparet har kanskje omkommet i en ufattelig ulykke. Men når vi ser på bildene, forteller de det motsatte: Lykke, ro, trygghet.

Men det gjelder selvfølgelig ikke bare ofrene. Det kan være like vanskelig å forestille seg gjerningsmennene. Jeg tenker for eksempel på skyteepisoden, eller rettere sagt, massakren, på Columbine i USA. Skolebildene av de to morderne, Eric Harris og Dylan Klebold, der de sitter og smiler som hvilke som helst tenåringer, er vriene å koble sammen med det mareritt-scenarioet de med både vilje og glede forårsaket. Det samme selvfølgelig med ofrene for handlingene deres. De ser vi bare som en rekke med smilende ansikter, fotografier som like godt kunne ha hengt som reklame i vinduet til en hvilken som helst portrettfotograf.

Og sånn må det selvfølgelig være. Fordi det finnes ingen bilder av ofrene i det de blir drept. Og uansett om det hadde gjort det, kunne ikke avisene ha trykket dem. Det ville ha vært usmakelig. Og kanskje respektløst.

Derfor har vi blitt vant til de skremmende kontrastene. De er en del av hverdagen. Vi lever med dem. Men det kontrastene selfølgelig gjør med oss, er at de skaper frykt. Nettopp fordi vi aldri kan vite med sikkerhet om vi er trygge eller ikke. Uansett hvordan menneskene rundt oss oppfører seg, uansett hvor vi befinner oss, kan alt skje. Ja, det kan til og med skje noe som vil være en direkte kontrast til den virkeligheten vi opplever. Det er skremmende. Men sånn er livet.

Det får meg av en eller annen grunn til å tenke på sirkusdirektøren Arnardo, som døde for noen år siden. Han døde visstnok mens han sto på scenen og fremførte sangen "The show must go on." Det virker på en måte passende. Det lette musikknummeret, med det positive, men samtidig overfladiske budskapet. Det er kanskje en kontrast til døden, men samtidig ikke. Det henger sammen. Det stemmer. Om enn på en litt morbid måte.