Jeg husker at en jente sa det til meg på barneskolen. Hun hadde hørt setningen i en eller annen film. Men jeg forsto det ikke. Jeg kunne ikke forstå det. Det var en umulig setning for meg. De to ordene, første og resten, kolliderte. De kunne ikke stå sammen. Setningen hadde ingen betydning. Den var meningsløs. Jeg prøvde å overbevise hun som kom med setningen i første omgang, men hun var påståelig, hun mente at setningen var logisk. Jeg gikk og tenkte på det lenge. Jeg hadde kanskje ikke verdens største hjerne, jeg skal innrømme det, men jeg mener å huske at jeg etter hvert allikevel forsto setningen, i hvert fall for en kort stund, men så forsvant det igjen. Jeg har ofte hatt sånne opplevelser, spesielt når jeg leser noe som er litt vanskelig. Så fort jeg føler at jeg forstår eller gjenkjenner noe, blir det borte.
Det minner meg om da jeg var hos øyelegen som barn. Han fikk meg til å se inn i en maskin, et slags spill, hvor det på den ene siden, foran mitt høyre øye, var en løve, og på den andre siden, foran mitt venstre, et bur. Jeg styrte løven med en spak, og buret med en annen. Poenget var selvfølgelig at jeg skulle få løven inn i buret. Men det gikk ikke. Det gikk aldri. Hver gang løven og buret holdt på å møtes, gikk de fra hverandre igjen, som på et blunk, bokstavelig talt. For jeg vet i dag at det var fordi jeg ikke hadde samstent syn. Men den idioten av en øyelege, det rasshølet, sa aldri det. Han fortalte meg aldri at det var grunnen. Så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk løven inn i buret. Det var frustrerende. Jeg trodde at det var øyelegen som saboterte leken, bare for å være jævlig. Og den mistanken ble ikke mindre da han senere åpnet opp øynene mine med fingrene sine, og lyste rett på pupillene mine med en sterk lykt. Han het Dr. Mengele, hvis jeg ikke husker feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar