I dag da jeg skulle spise frokost, litt sent på dagen, skrudde jeg på TV-en og kom rett inn på NRK. Der ble jeg møtt av en litt eldre Charlton Heston, som spilte i, om det var en film eller TV-serie, var jeg litt usikker på, men det var i hvert fall noe jeg ikke hadde sett før. Av fargene å dømme, og det grå håret hans, lignet det på noe fra sent 70- eller tidlig 80-tall. Det var en dramatisk scene, ikke intens, men følsom og dvelende. Heston lente seg litt ettertenksomt mot et tre, i bakgrunnen var det åpent hav, kanskje en del av Stillehavet, mens han snakket. Akkurat i det jeg skrudde på, sa han noe sånn som dette: "Everybody has to die, I know that, I just thought that in my case an exception would be made."
Jeg forsto at han spilte en som nettopp hadde fått vite at han var dødssyk, og som ønsket å utrette noe i løpet av den tiden han hadde igjen å leve. Men den setningen, som var det første jeg fikk høre, festet seg litt hos meg, for jeg syntes at den var ganske god, og han sa den på en bra måte. Han spilte bra, det var ikke sentimentalt, men allikevel emosjonelt, han uttrykte det mer som en erkjennelse. Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med at Heston døde for ikke så lenge siden, kanskje fikk jeg en følelse av det var seg selv han snakket om, kanskje var det derfor jeg ble litt rørt. Men også fordi setningen kom ut av munnen på en som hadde vært stjerne i Hollywoods gullalder, på den tiden da stjerner virkelig var stjerner. Nå var han blitt tyve år eldre.
Når jeg tenker på Charlton Heston, så ser jeg for meg filmplakater med han i midten, hvor figuren hans tar det meste av plassen. Gjerne med et par damer som klynger seg til armene hans. Som regel står han der med bar overkropp. Det er lett å gjøre narr av den måten å vise muskler på i dag, men det var nok ikke bare derfor han ble avbildet sånn. Det var kanskje en av grunnene, men en viktigere grunn var at han så ofte spilte bibelske, mytiske og historiske skikkelser, og de fortellingene måtte jo av åpenbare grunner legges der de en gang hadde utspunnet seg, og da som regel i litt varmere strøk: Egypt, Romerriket, Midt-Østen osv. Pisking i en solstekende ørken, var noe Heston ofte måtte lide seg gjennom. I hvert fall på film.
De store episke filmene som kom på 50- og 60-tallet, var som kjent et forsøk fra filmselskapene sin side på å få folk vekk fra TV-apparatene som hadde begynt å bli allemannseie på den tiden. De ville ha dem tilbake til kinosalen. De satset derfor på bredere lerret, filmene ble lengre, historiene ble større, i hvert fall med tanke på statister, kostymer og antall filmstjerner i hver enkelt film. De forsøkte å gjøre alt det man ikke kunne gjøre på TV. Charlton Heston spilte hovedrollen i flere av disse filmene. Han fikk være Ben Hur, El Cid, og dessuten en haug med bibelske karakterer. Han kunne ha en veldig pompøs måte å snakke på: Let – my – people – go, sier han som Moses.
Så derfor var det litt rart å se ham som en eldre og jordnær person som sa: "Everybody has to die, I know that, I just thought that in my case an exception would be made."
For til og med filmstjerner må en gang dø.
Neste scene det ble klippet til, fikk meg til å forstå hva det var jeg egentlig så på: Dynastiet. Hvis ikke Joan Collins hadde avslørt det, så ville jeg kanskje ha kunnet lese det ut fra de luftige hårsveisene til de to unge mennene som satt sammen med henne. De hadde sånne sveiser jeg husker fra reklameplakatene hos frisøren da jeg var liten, den gangen hårføner var et like stort mirakel som Iphone er i dag. Jeg så aldri Dynastiet da det gikk på TV for sånn ca 30 år siden, men jeg husker at det ble snakket mye om. Første gangen jeg hørte om det, tror jeg var i garderoben etter en gymtime på barneskolen. Jeg følte meg litt utenfor, for jeg hadde ikke peiling på hva det var. Men jeg var vel heller ikke så interessert i å finne ut av det. Jeg så ikke så mye på TV på den tiden. Jeg kan ikke huske at det var så mye å se på, annet enn en Astrid Lindgren-filmatisering nå og da, kanskje barneprogrammet Halv-sju på lørdager, og selvfølgelig Disney på julaften. Jeg husker at det ble snakket mye om Hulk. Jeg syntes det var en spennende type, selv om jeg aldri hadde sett ham. Jeg visste ikke hvem han var, jeg hadde bare hørt at han var sterk og grønn. En sommer var det flere unger som lekte ute på plenen. Det var spenning og forventninger i luften, for i kveld var det Hulk på TV, og den vissheten preget også leken. Det ble mye slåssing, med andre ord. Plutselig var det noen som ropte ut fra en av balkongene at nå begynte det. Jeg løp hjem som alle andre gjorde. Det hadde allerede begynt da jeg kom inn i stuen. Jeg fikk ikke med meg storyen. Det eneste som festet seg var en scene der han som blir til Hulk når han blir sint, ble sint, og ble til Hulk. Han var så sterk at han greide å løfte en bil. Det var det. Jeg fikk ikke tak på det. Kanskje var det bare jeg som var ukonsentrert, men det falt meg i hvert fall aldri inn å følge fast med på en episodisk serie.
Men tilbake til Dynastiet. Jeg har aldri sett på det før, i hvert fall ikke mer enn noen få minutter. Men det som slår meg når jeg ser det, er hvor mye bedre det er enn det som kom senere av det som etter hvert bare ble et mer og mer nedsettende uttrykk, såpeopera. Jeg sier ikke at Dynastiet er bra. Jeg synes det er ganske overfladisk, både innholdsmessig, men også utseendemessig. Men med tanke på de såpeseriene man kunne risikere å se på 90-tallet, som så ut som pornofilmer, ikke fordi det var noe sex der, men fordi folk oppførte seg og snakket som pornoskuespillere, og dekoren, miljøet og kameraarbeidet, så også ut som det kom fra den bransjen, så er Dynastiet i hvert fall noe jeg kan forstå. Det er en dramatikk og historie der, selv om det ikke er Tolstoj, men det er der allikevel. Og det ser heller ikke så verst ut. Dessuten kan det jo ikke være helt bak mål, når Charlton Heston plutselig kan dukke opp og si en setning som den jeg siterte. Eller?
Problemet er bare det at ettersom jeg bare har sett bruddstykker av det, så er jeg blind for det som er hovedproblemet med sjangeren såpeopera, nemlig lengden. Nei, forresten, det er feil å bruke et ord som lengde, for poenget med såpeopera er nettopp at det ikke skal ta slutt. Det er ikke bare langt, det er uendelig. Og nettopp det at det bare skal vare og vare, gjør at det ikke har noe med dramatikk å gjøre, i hvert fall ikke i den forstand som grekerne forstod det, og som er den tradisjonen vår måte å fortelle historier bygger på. Men det skal jeg komme tilbake til. For det er et alvorlig problem her, noe som ikke bare handler om valg av underholdning.
Jeg tror TV-bransjen lærte noe av de tidlige såpeseriene. Ved å få seriene til å minne litt om en type dramatikk som publikum kjente til fra før, ved hjelp av ytre faktorer, som for eksmepel bruken av filmstjerner, men også måten det var skrevet på, som helt sikkert ble skrevet av dyktige folk, så fikk de lurt folk til å bli hektet på en måte som minner litt om dopavheningighet. De lurte folk til å tro at de så på noe som hadde mening, ved å la karakterene i seriene konfronteres med dramatiske hendelser. Selve avheingheten var poenget, ikke at man skal få noe ut av det. Når TV-bransjen hadde tatt innover seg den lærdommen, så var det neste logiske skrittet å ikke bruke like mye tankearbeid og penger på den ytre kvaliteten.
For å se hvor grotesk dårlig det kan bli, og har blitt, så kan man jo bare ta en kikk på den norske såpevarianten, Hotel Cesar. Da kan man se hvor dypt en sjanger som ikke sto særlig høyt i første omgang, har sunket. Ikke det at de som er involvert i Hotel Cesar har noe som helst kreativt slektskap med de som lagde Dynastiet, men det sier allikevel en del hvor lite folk krever i dag, hvor mye de godtar. For hvem er det egentlig som ser på Hotel Cesar? Jeg vet ikke, men det er tydeligvis en del som gjør det, ettersom det fortsatt produseres. For meg er det en gåte.
Det jeg reagerer mest på er hvor stygt det er, både innholdsmessig, men også utseendemessig. Jeg vet ikke så mye om hva det handler om, bortsett fra at det handler om et hotell, som sikkert heter Cesar. Så i første omgang er det det ytre jeg reagerer på. Det innholdsmessige skal jeg komme tilbake til, for det behøver jeg ikke å gjøre meg kjent med, ettersom det er basert på prinsipper som jeg avskyr. Men det ytre tenker jeg ikke bare på scenografi og lyssetting, som jeg synes burde virke avskrekkende på enhver som noen gang før har sett en normal film av normal kvalitet, om så bare en eneste, men også hvordan det høres ut, hvor utrolig platt og livløst det er. Jeg vil ikke engang kalle det de som viser seg på skjermen gjør for skuespill, men det er egentlig litt uvesenlig i denne sammenheng, for det handler heller ikke om dramatikk. De gangene jeg så vidt ser en snutt av det på TV, så føles det litt som å for første gang komme hjem til noen som har så ekstremt annerledes smak enn det jeg selv har, at jeg skvetter til. Ikke at det har skjedd så ofte, jeg er ikke veldig følsom for hvordan folk har det hjemme hos seg, men det har vel skjedd. Men det kan jo godt hende at de synes det er fint, vil mange si. Og det kan også være mange som synes at jeg har dårlig smak. Det er jeg enig i. Smak er det ikke så lett å diskutere. Og det er de som forsvarer ting som Hotel Cesar, enten fordi de tjener penger på det, eller fordi de ser på det, pleier å si. Det som er litt inronisk, er selvfølgelig at det er nettopp den dårlige smaken som skriker ut av TV-skjermen, som gjør at de kan legge diskusjonen på et sånt nivå.
Men dette handler ikke om smak. Det er noe langt mer alvorlig som ligger under her. Den estetiske delen kan godt handle om smak, verre er det med det innholdsmessige.
De klassiske greske dramatikerne brukte dramatikk på måte som kan virke litt fremmed på oss i dag. I hvert fall med tanke på det vi ser av dramatikk i populærkulturen. Men det er allikevel hos dem historien starter. Aristoteles beskrev prinsippene for en dramatisk fortelling, som vi fortsatt baserer vår måte å fortelle på. Han skrev at en fortelling skal ha en begynnelse, midtdel og en slutt. Det ene skal være en logisk videreføring av det andre. Og slutten er det som bestemmer budskapet eller poenget. Denne måten å tenke på har preget forfattere og kunstnere opp gjennom hele den vestlige kulturhistorien. I løpet av de siste hundre årene så har det selvfølgelig også vært gjeldende for den formen for dramatikk som har vært mest iøynefallende, nemlig filmen, og dermed også TV. Etter at film begynte å bli en egen studieretning på amerikanske universiteter, har det blitt skrevet en haug med bøker som handler om hvordan man skal skrive for film. De baserer seg alle på Aristoteles, men forfatterne varierer kanskje litt i måten de mener at man best kan overføre hans prinsipper til filmmediet på. For det er selvfølgelig forskjell på film og teater. Ikke bare det, men måten vi forventer at en historie skal bli fortalt på, har også forandret seg. Jean Luc-Godard sa som kjent at en film skal ha en begynnelse, midtdel og en slutt, men ikke nødvendigvis i den ordningen.
Det var i det femte århundret før Kristus at mye av det vi forbinder med gresk filosofi og dramatikk kom til. De mest kjente tragedieforfatterne, Aiskhylos, Sofokles og Euripedes skrev i denne perioden. Teateret i Athen var et sted der dramatikerne kunne utforske og drøfte blant annet filosofiske og politiske spørsmål, men selvfølgelig ikke bare det. Publikum forventet seg uansett ikke det samme av et teaterstykke som vi gjør når vi går og ser en film i dag. Det som er viktig for oss er at vi identifiserer oss, om ikke med karakterene, så i hvert fall med historien. Denne måten å forstå drama på, kunne ikke ha vært fjernere fra grekernes forståelse. Det er selvfølgelig vanskeligere å identifisere seg med noen man ser som hele personer på en scene lenger vekk, enn det er å identifisere seg med personer man ser nærbilder av i en kinosal eller på TV. Dette handler ikke nødvendigvis om riktig eller galt. Problemet med moderne historiefortelling er bare at det har en tendens til å bli den samme fortellingen om og om igjen. Moderne filmer handler som regel om personer som skal overkomme noen vanskeligheter. Kanskje greier de det ikke, men som regel greier de det. Og i løpet av historien har de lært en eller annen selvfølgelighet som vi alle er enige om at er riktig. Det føles på en måte betryggende. Vi går ut av kinosalen med en tanke om at alt er bra. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle filmer, men det gjelder mange. Men uansett, de har i hvert fall et budskap, selv om det kanskje ikke er noe som får oss til å forandre syn på verden.
I løpet av de siste årene har det kommer mange amerikanske TV-serier, som på en måte har tatt på seg oppgaven med å forandre litt på den måten vi er vant til å se historier på film. Selv om serier som for eksempel The Wire, Six feet under, Mad men og Sopranos, går over flere år, så minner de ikke om såpeoperaer, fordi de lykkes i å stille spørsmål som de overlater til publikum å fundere på. Sopranos var jo nesten litt ekstremt på den måten, fordi de som lagde det, ofte brøt med alt vi kan forvente av en moderne fortelling. De presenterte karakterer og historier som aldri ble fulgt opp. Det er kanskje noe av grunnen til at det fungerte så bra, for det gjorde at det ikke ble forutsigbart. Og slutten på serien, som så mange reagerte på, føltes riktig, nettopp fordi det ikke var en slutt. Det var en slags anti-slutt. Det er forståelig, for det er mange feller å gå i når man skal avslutte en nesten ti år lang serie som har handlet om en kriminell gjeng. Slutten definerer det vi har sett. Det er av slutten vi leser budskapet. Hvis det hadde sluttet med at Tony Soprano hadde blitt arrestert og dømt, eller kanskje drept, så ville budskapet med serien ha vært at kriminalitet ikke lønner seg. Et litt banalt budskap, ikke fordi det ikke stemmer, kanskje gjør det det, men i noen tilfeller gjør det ikke det, men fordi vi har hørt det en million ganger før. Dessuten er det et budskap som vanlige gangsterfilmen pleier å bruke under to timer på å få fram. Hvordan skulle skaperne ha forsvart at de har brukt nesten ti år på å få fram det samme?
søndag 19. september 2010
fredag 27. august 2010
Dører som ikke åpner seg
I dag da jeg var på Kolbotn-senteret, skjedde det to ganger at de automatiske dørene ikke ville åpne seg for meg. To forskjellige sett med dører også. Begge gangene måtte noen andre komme og stille seg ved siden av, sånn at dørene gikk opp. De episodene varte riktignok ikke så lenge, så det kan godt hende at dørene ville ha åpnet seg etter hvert, hvis jeg hadde fått sjansen til å prøve litt til. Men allikevel, to ganger? Det syntes jeg var rart. Kanskje det var noe jeg hadde på meg, som gjorde at dørene ikke reagerte? Et plagg for eksempel, som på en eller annen måte blender sensorene? Kanskje den sorte skinnjakken min? Jeg vet ikke.
Men det fikk meg til å tenke. Godt at jeg ikke har lav selvfølelse, tenkte jeg. For da ville jeg kanskje ha tatt det personlig. Godt at jeg ikke er paranoid heller.
Og så kom jeg på noe som kunne ha vært morsomt. Tenk om jeg hadde sendt et klagebrev på noe sånt. Jeg lurer på hvordan de som driver kjøpesenteret hadde reagert. Det hadde vært en morsom spøk. Jeg kunne ha skrevet noe sånn som dette: En gang kan jeg godta. Det har jeg forståelse for, det kan jeg sette på kontoen for utilsiktede uhell. Det kan skje med selv de mest moderne automatiske dører. Men når det skjer to ganger, med to FORSKJELLIGE sett med dører, som begge tilhører det samme kjøpesenteret, da kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det personlig og kalle det for det det er, en fornærmelse. Det føles som en bevisst ærekrenkelse, som et forsøk på å forringe min karakter og personlighet, ikke bare i mine egne øyne, men også i andres. Jeg ble på en måte umyndigjort da jeg måtte få hjelp til å åpne dørene. Noen som var bedre egnet enn meg, noen som dørene fant det mer fordelaktig å lystre enn meg, måtte tre inn i mitt sted, og på den måten for et øyeblikk slette min personlighet.
Det hadde vært morsomt å sett reaksjonen deres. Det vil si, jeg ville vel ikke ha fått sett reaksjonen, men jeg kunne ha ledd av svarbrevet. Mest sannsynlig ville de ha svart meg og beklaget, for det skal man jo gjøre nå, ettersom kunden alltid har rett, men samtidig ville de nok ha ledd av saken. Jeg håper i hvert fall at de ville ha gjort det. De ville kanskje også ha presentert den på årets julebord, som noe de ansatte kunne få le av.
Men hvorfor stoppe med brevet? Hvorfor ikke gå ordentlig hardt til verks? Jeg kunne kanskje til og med ha kontaktet TV2 hjelper deg. Vi kunne ha laget en rekonstruksjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, syvogtyvende august, år totusenogti. Hva var det egentlig som skjedde? Med så mange kontrasterende vitneobservasjoner, ville det kanskje ha vært vanskelig å komme helt til bunns i saken. Jeg har min versjon, men med kontrasterende viteobservasjoner mener jeg da helt enkelt at de fleste som befant seg i nærheten rett og slett ikke observerte hva som skjedde. Det var vel faktisk bare to personer som var vitne til hendelsene, bortsett fra meg, og det var de to som hjalp meg med å åpne dørene. Og de var ikke hver for seg vitne til begge hendelsene, så sannsynligvis la de ikke like mye i det som jeg gjør nå. Kan hende har de allerede glemt? Kan hende har det bare forsvunnet i mengden av inntrykk et menneske får når man beveger seg rundt i et kjøpesenter en fredags ettermiddag. Så det kan bli vanskelig å danne seg et korrekt og objektivt bilde av hendelsen. Nei, forresten, over dørene er det jo videokameraer. De må jo ha fått det med seg. Så da kan ikke eierne av senteret benekte det. Og hvis de sier at opptakene har blitt slettet, ved et uhell kanskje, stiller de seg bare i et enda dårligere lys, for da innrømmer de at jeg har en sak. Det er i hvert fall sånn jeg ser det. Kanskje jeg til og med er så heldig at når TV2 filmer, så skjer det igjen. Dørene åpner seg ikke for meg: Se, der skjedde det igjen, kan det jeg si da. Så dere det? Fikk dere med dere det?
Hvis ledelsen av senteret lar være å svare på henvendelsen min, så kan jeg si: Ja, det understreker bare poenget mitt. Dere overser meg. På samme måte som dørene gjorde. Det beviser jo hele saken.
Samtidig som det er en morsom tanke, er det jo ikke helt utenkelig heller med automatiske dører som diskrimenerer. I et rasistisk land, for eksempel, kunne man jo ha stilt de inn sånn at de bare åpnet seg for folk med en viss hudfarge. Eller i et fascistisk land, som forsøker å gjøre alle personer om til samme type, så kunne man kanskje ha latt dørene stenge for folk med visse uønskede personlighetstrekk.
Hm, kanskje jeg burde sende det brevet allikevel? For kanskje er det noe enda mer ondsinnet som ligger bak, enn bare en simpel ærekrenkelse?
Nei, jeg skal gi meg nå. Jeg har melket denne hendelsen litt for mye. Det er ikke så mye melk igjen der nå, merker jeg.
Men det fikk meg til å tenke. Godt at jeg ikke har lav selvfølelse, tenkte jeg. For da ville jeg kanskje ha tatt det personlig. Godt at jeg ikke er paranoid heller.
Og så kom jeg på noe som kunne ha vært morsomt. Tenk om jeg hadde sendt et klagebrev på noe sånt. Jeg lurer på hvordan de som driver kjøpesenteret hadde reagert. Det hadde vært en morsom spøk. Jeg kunne ha skrevet noe sånn som dette: En gang kan jeg godta. Det har jeg forståelse for, det kan jeg sette på kontoen for utilsiktede uhell. Det kan skje med selv de mest moderne automatiske dører. Men når det skjer to ganger, med to FORSKJELLIGE sett med dører, som begge tilhører det samme kjøpesenteret, da kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det personlig og kalle det for det det er, en fornærmelse. Det føles som en bevisst ærekrenkelse, som et forsøk på å forringe min karakter og personlighet, ikke bare i mine egne øyne, men også i andres. Jeg ble på en måte umyndigjort da jeg måtte få hjelp til å åpne dørene. Noen som var bedre egnet enn meg, noen som dørene fant det mer fordelaktig å lystre enn meg, måtte tre inn i mitt sted, og på den måten for et øyeblikk slette min personlighet.
Det hadde vært morsomt å sett reaksjonen deres. Det vil si, jeg ville vel ikke ha fått sett reaksjonen, men jeg kunne ha ledd av svarbrevet. Mest sannsynlig ville de ha svart meg og beklaget, for det skal man jo gjøre nå, ettersom kunden alltid har rett, men samtidig ville de nok ha ledd av saken. Jeg håper i hvert fall at de ville ha gjort det. De ville kanskje også ha presentert den på årets julebord, som noe de ansatte kunne få le av.
Men hvorfor stoppe med brevet? Hvorfor ikke gå ordentlig hardt til verks? Jeg kunne kanskje til og med ha kontaktet TV2 hjelper deg. Vi kunne ha laget en rekonstruksjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, syvogtyvende august, år totusenogti. Hva var det egentlig som skjedde? Med så mange kontrasterende vitneobservasjoner, ville det kanskje ha vært vanskelig å komme helt til bunns i saken. Jeg har min versjon, men med kontrasterende viteobservasjoner mener jeg da helt enkelt at de fleste som befant seg i nærheten rett og slett ikke observerte hva som skjedde. Det var vel faktisk bare to personer som var vitne til hendelsene, bortsett fra meg, og det var de to som hjalp meg med å åpne dørene. Og de var ikke hver for seg vitne til begge hendelsene, så sannsynligvis la de ikke like mye i det som jeg gjør nå. Kan hende har de allerede glemt? Kan hende har det bare forsvunnet i mengden av inntrykk et menneske får når man beveger seg rundt i et kjøpesenter en fredags ettermiddag. Så det kan bli vanskelig å danne seg et korrekt og objektivt bilde av hendelsen. Nei, forresten, over dørene er det jo videokameraer. De må jo ha fått det med seg. Så da kan ikke eierne av senteret benekte det. Og hvis de sier at opptakene har blitt slettet, ved et uhell kanskje, stiller de seg bare i et enda dårligere lys, for da innrømmer de at jeg har en sak. Det er i hvert fall sånn jeg ser det. Kanskje jeg til og med er så heldig at når TV2 filmer, så skjer det igjen. Dørene åpner seg ikke for meg: Se, der skjedde det igjen, kan det jeg si da. Så dere det? Fikk dere med dere det?
Hvis ledelsen av senteret lar være å svare på henvendelsen min, så kan jeg si: Ja, det understreker bare poenget mitt. Dere overser meg. På samme måte som dørene gjorde. Det beviser jo hele saken.
Samtidig som det er en morsom tanke, er det jo ikke helt utenkelig heller med automatiske dører som diskrimenerer. I et rasistisk land, for eksempel, kunne man jo ha stilt de inn sånn at de bare åpnet seg for folk med en viss hudfarge. Eller i et fascistisk land, som forsøker å gjøre alle personer om til samme type, så kunne man kanskje ha latt dørene stenge for folk med visse uønskede personlighetstrekk.
Hm, kanskje jeg burde sende det brevet allikevel? For kanskje er det noe enda mer ondsinnet som ligger bak, enn bare en simpel ærekrenkelse?
Nei, jeg skal gi meg nå. Jeg har melket denne hendelsen litt for mye. Det er ikke så mye melk igjen der nå, merker jeg.
søndag 22. august 2010
Killers
Jeg blir alltid litt irritert når jeg leser at den første uttalselsen en drapsmann som blir arrestert kommer med, som regel gjennom advokaten sin, er at han ikke husker. Det er den vanlige kommentaren. Nå sist var det han som tok livet av samboeren sin på Kolbotn som vi fikk høre det fra.
Jeg blir irritert, fordi det virker så feigt. Etter å ha utført en så grusom handling, etter å ha frarøvet noen andre deres liv, så skjuler man seg bak noe så banalt som å si at man ikke husker. Det er mye vi gjør som vi ikke husker. Men det er stort sett bagatellmessige ting. Når drapsmenn sier at de ikke husker, så er det som om de forsøker å gjøre den grufulle handlingen om til nettopp en sånn bagatellmessig ting. Eller kanskje det bare er jeg som tolker det sånn. Det er mulig at de ikke gjør det med hensikt. Kanskje griper de bare til den forklaringen som de tror vil skape minst konflikt, både i forhold til seg selv, og til andre. Men det er uansett en ynkelig forklaring. Jeg tror ikke noe på det. De kan ha vært så dopet eller sinnsyke i gjerningsøyeblikket som man bare kan fantasere om, men jeg er uansett sikker på at sånne scener registreres og fester seg i hjernen.
Men jeg blir også litt irritert på meg selv. For jeg vil ikke være en person som har et så lite nyansert syn på saker som jeg vet er så mye mer kompliserte enn som så. Det er lett å sitte på utsiden og si hvordan ting skal og bør være, og så igjen basere sine meninger på det. Det vil si: alle vet at det er galt å drepe, så det er ikke den saken som er så komplisert. Men media - aviser og TV - egner seg veldig dårlig til å formidle en slags sammenheng og bakgrunn som kan åpne opp for en viss forståelse. De beskriver jo stort sett alle saker på samme måte. Drapsmannen i dag glir inn i den rollen som ble skapt av gårsdagens drapsmann. All den informasjonen som vi av forståelige grunner ikke får, gjør at det er de samme aktørene vi leser om igjen og igjen. Det, i tillegg til at det nettopp er drap vi snakker om, en handling som allerede inneholder så mange klare forestillinger om hva som er rett og galt for hver og en av oss - nei, ikke pågrunn av de ti bud, det stikker dypere enn som så, de ti bud er uvesentlig - gjør at det i grunnen bare skulle mangle om vi ikke gjorde oss opp en kjapp mening etter å ha lagt fra oss avisen. Det er bare menneskelig. Så jeg mener ikke at man nødvendigvis skal forstå hvorfor folk dreper, for da kan man bevege seg ut på uttrygg grunn. Og man skal i hvert fall ikke forsvare. Men jeg tror den måten sånne saker fremstilles på i media, ikke gjør oss noe klokere.
Men, før jeg fortsetter, må jeg bare understreke noe annet som jeg synes er viktig. Altfor ofte i sånne saker, havner offeret i bakgrunnen. Det blir på en måte gjerningsmannens historie. Det har selvfølgelig å gjøre med at offeret ikke lever lenger og ikke kan fortelle sin del av historien, mens gjerningsmannen blir sitert på hvert lille utsagn han, eller hvorfor ikke hun, kommer med. Hvis det går mange nok år, kan det til og med bli til en erfaring, som gjerningsmannen, ferdig med soningen, kan sitte og fortelle om på Lørdagsrevyen. En slags læringskurve, der det blir lagt vekt på hva han fikk ut av tragedien. Ofte, hvis handlingen har skjedd uten vitner tilstede, er gjerningsmannens versjon det eneste vi har å foholde oss til. Det, i tillegg til politiets etterforskningsarbeid selvfølgelig. Hvis du ber ti personer om hver for seg å fortelle den samme historien, vil alle ha sin egen versjon. Da tenker jeg ikke på forvregninger av fakta eller åpenbare løgner, men også måten man forteller på, hva man velger å legge vekt på, hva man tar med av detaljer osv. Så allerede der må vi leve med at det den tiltalte forteller, eies på en måte av ham. Hvis han i tillegg bevisst lyver, enten for å slippe unna billigere, eller fordi han rett og slett ikke greier å innfinne seg med det han har gjort, blir overgrepet for meg, om ikke dobblet, så i hvert fall større. Jeg mener selvfølgelig ikke at drap og en løgnhistorie er sammenlignbare handlinger, men av en eller annen grunn er det ingenting som gjør meg mer forbannet når jeg leser om en drapssak, enn det at gjerningsmannen i tillegg velger å legge skyld eller ansvar over på offeret. Det at han først fratar offeret livet, og dermed muligheten til å forsvare seg, selvfølgelig ikke den verste delen av det å miste livet, men uansett, og så i tillegg legger ord i munnen hans eller hennes, for å styrke sin sak, er uverdig på en sånn måte at jeg i slike tilfeller ønsker å se et lyn fra himmelen, som der og da treffer og straffer løgneren, og som dermed gir et håp, selv om jeg ikke tror på det, at det finnes en høyere domsinnstans enn det vi mennesker har skapt her på jorden.
Men, tilbake til det jeg startet med, det at drapsmenn ofte forsvarer seg med at de ikke husker. Det er provoserende. Men samtidig er det jo i grunnen også ganske naturlig. For det tar tid å ta noe sånt innover seg. Man må tross alt redefinere seg selv. Plutselig er man en drapsmann. Plutselig er man en sånn person som man alltid har visst at man ikke skal være. Den personen man har sett politimenn jage etter på film, den personen som har skapt ulykke, den personen som har gjort noe som man alltid selv har tenkt på som uforståelig. Nå ser jeg bort fra de drittsekkene som ikke har samvittighet, for de finnes selvfølgelig de også. Men det er ikke bare de som dreper. Jeg tror ikke engang at flertallet av de som dreper, tilhører den kategorien. Jeg tror vi har lett for å forestille oss at de gjør det, nettopp fordi drap er en så ekstrem handling, som vi alle vet og er enige om at er noe av det verste, om ikke det verste, man kan gjøre. Drap er så ille at vi har vanskelig for å forestille oss at noen i det hele tatt kan begå det. Vi kan kanskje forstå at det kan skje i krigsherjede og lovløse land, men ikke her, ikke i Norge, en normal person dreper ikke. Kanskje rart å bruke ordet normal i en sånn sammenheng, men det passer liksom ikke med unormal heller, for da er vi tilbake igjen der vi startet.
Journalister som følger rettssaker, skriver ofte om tiltalte drapsmenn, som virker helt uberørte, eller som kanskje til og med smiler mens de grufulle handlingene deres blir beskrevet. Noe som bare forsterker følelsen av at vi har å gjøre med et monster. Og av og til er det kanskje et monster som sitter på tiltalebenken, jeg ser ikke bort i fra det. Men jeg tror også at det er grenser for hvor mye et menneske kan ta innover seg. I en ideell verden, ville den drapstiltalte ha oppført seg som en drapsmann, og han ville ha hatt en forståelse av alt hva det innebar. Og gud skal vite at det innebærer mye. For hva har man i så fall å holde seg fast når man sitter der og vet at man har gjort noe som er så forkastelig? Hvordan vil en sånn person oppføre seg? Vil han være nedtrykt, deprimert? Vil han gjøre seg så liten som mulig? Og hvis han gjør det, er et ikke noe annet som kommmer til uttrykk? Det er ikke nødvendigvis anger over drapet som gir seg utslag, men kanskje bare tegn på en skadet personlighet? Er det noen skurker som i det hele tatt føler seg som rene skurker? Er det noen skurker som føler at deres bilde kunne ha stått ved siden av ordet skurk i ordboka? Å kalle en drapsmann for en skurk er kanskje en fornærmelse mot all verdens skurker, men poenget mitt er at de fleste som bryter loven, om det er aldri så bevisst, har en eller annen historie de baserer sine handlinger på. De har funnet et livssyn som, om det ikke forsvarer det de gjør, så gir det i hvert fall handlingene deres litt retning. Det gjelder alt fra småskurker til de største narkobaronene. Noen kan kanskje være skurker fordi de rett og slett synes at det er en litt kul livsstil. Det er noe de har sett ofte på film og som tiltaler dem. Allerede der har vi en fortelling som gjør at de har en egenart, i hvert fall i forhold til seg selv. Mafia-folk lever som kjent etter en haug med forestillinger og regler. Seriemordere dreper av forskjellige grunner, så det er kanskje dumt å prøve å forstå dem, men at de selv har blitt skadet på en eller flere måter, og at de derfor ikke har problemer med å skade andre, er ikke usannsynlig. Noen vil kanskje ha en tanke om at de hevner se på det samfunnet som skadet dem i første omgang. Det er i så fall deres historie.
Jeg tror ikke man kan greie å overtale kriminelle til å forstå seg selv på samme måte som juristene på den andre siden forstår dem. Det er i så fall noe som skjer lenge etter at man har lagt den livsstilen bak seg. Det tar tid å skape historier, fortellinger og teorier som kan få det helt til å henge sammen. Forhåpentligvis greier gjerningsmannen etter hvert å innse hva det han har gjort innebærer, gjennom samtaler og annen behandling. Først når man har kommet dit, er man klart til å gå videre i livet. De som forsøker å skjule sine handlinger, ved ikke på snakke om det, kanskje fordi de skammer seg, eller kanskje fordi de fortsatt har et håp om å få dommen omgjort, er dømte til å stå fast på det samnme stedet.
Det finnes jo all verdens myter og klassiske fortellinger, som handler om nettopp det, at en person må komme fram til en forståelse av sine handlinger, før han eller hun kan gå videre. Noen velger å leve i løgn, andre våger å stå ansikt til ansikt med det de har gjort. Man kommer ikke videre før man er ærlig med seg selv.
Dette gjelder ikke bare for enkeltmennesker, men også for hele nasjoner. Se bare på Tyrkia. De vil fortsatt ikke innrømme folkemordet på den armenske befolkningen, som den tyrkiske regjeringen var ansvarlig for under første verdenskrig. Man tror de tok livet av noe som sånn to millioner mennesker. Obama hadde som et av sine valgløfter, at han som amerikas president skulle kalle folkemordet på armenerne for nettopp det det var, et folkemord. Men han har fortsatt ikke gjort det. Fordi tyrkiske myndigheter ikke vil høre sannheten. De nekter for at det skjedde, og tolker alle ”påstander” om at det skjedde, som en fornærmelse. Noe som gjør at det er vanskelig å forholde seg til Tyrkia som nasjon. Uansett hvilke fremskritt landet gjør, uansett hvor lysende fremtidsutsikter de har, føles det som om de ikke kan komme seg videre før de innrømmer det som skjedde for snart hundre år siden.
For noen måneder siden så jeg igjen Oliver Stones ”Født fjerde juli.” Det er kanskje ikke en av hans beste filmer, men det er allikevel en sterk historie. I begynnelsen av filmen er Tom Cruise en ivrig Vietnam-soldat, som ikke stiller spørsmål ved Amerikas tilstedeværelse i konflikten. Han havner i en uoversiktelig skuddveksling, der han ved et uhell skyter og dreper en amerikansk soldat. Etter slaget forsøker han å fortelle dette til en av sine overordnede, men denne vil ikke høre. Han bare avfeier ham med ordene: I don't think so. Han sier ikke dette på en undrende måte, men veldig bestemt, som om han egentlig sier: Nei, det gjorde du ikke!
Med andre ord, det er en orde. Så hendelsen koker bare bort. Tom Cruise gjør som han blir fortalt. Han tenker ikke selv, han våger i hvert fall ikkke å lytte til sine tanker og intuisjoner, men lar de over ham ta seg av det. Litt senere blir han skadet i en trefning, og sendt hjem fra krigen. Han blir invalidisert, og ender opp i rullestol.
Fra nå av begynner han litt etter litt å stille spørsmål rundt den krigen han har vært med på. Forsiktig i begynnelsen, det er som om han ikke helt klarer å bestemme seg. Det skal tross alt mye til å snu i en sånn sak. I det ene øyeblikket å stole blindt på alt det han har fått høre, fra foreldre, lærere og politikere i det landet han har blitt lært opp til å elske, for så å komme til en forståelse av at han har blitt brukt, at alt sammen har vært en løgn. Ikke bare har det skadet ham mentalt, men også fysisk, ved at han sitter i rullestol. Det gjør på en måte løgnen enda verre.
Fra nå av begynner han å engasjere seg aktivt i motstand mot krigen. Men før han kan gjøre det, og det er her filmen virkelig er effektiv, må han ta et oppgjør med den handlingen som aldri fikk noen avklaring, nemlig drapet på medsoldaten i Vietnam. Det at det bare var et uhell, gjør at man kunne ha sett for seg et liv der han kunne ha levd på den historien: Jeg mente det ikke. Det var bare et uhell.
Men filmskaperne gjør et dramatisk poeng av at han velger å ta innover seg denne handlingen. Han oppsøker foreldrene til denne soldaten. Han reiser mens han sitter i rullestol, noe som gjør at han virker ekstra sårbar. Dessuten er det en fremmed del av USA han kommer til, en del preget av fattigdom, annerledes enn der han selv har oppvokst. Og husk, dette er lenge etter at soldaten omkom. Foreldrene har innfunnet seg med at han ble drept i et slag. De har lagt det bak seg, så godt som man kan legge noe sånt bak seg. Men Tom Cruise oppsøker dem, og forteller dem sannheten: Jeg drepte sønnen deres.
Han sier det selvfølgelig ikke med så få ord, og så rett fram, men alle forstår hvor vanskelig det er å innrømme noe sånt. Spesielt når alle parter kunne ha levd videre uten at sannheten noensinne ville ha kommet fram. Men det at han velger å gjøre det, vitner om enorm karakterstyrke. Han har vokst. Han er moden. Nå kan han virkelig ta fatt på motstandsarbeidet, med en integritet og selvforståelse han ikke har vist tidligere. Nå gjenstår det bare å se om den amerikanske regjeringen greier å repetere hans personlige forandring. Det skulle, som vi vet, vise seg å bli litt vanskeligere.
Filmen er basert på en sann historie, om soldaten Ron Kovic, som også var med på å skrive manuset. Om det skjedde akkurat sånn i virkeligheten som det gjør i filmen, vet jeg ikke. Det føles kanskje litt for mye som et strukturert drama. Men det er uvesenlig i denne sammeheng. Filmen forteller en viktig historie.
Jeg blir irritert, fordi det virker så feigt. Etter å ha utført en så grusom handling, etter å ha frarøvet noen andre deres liv, så skjuler man seg bak noe så banalt som å si at man ikke husker. Det er mye vi gjør som vi ikke husker. Men det er stort sett bagatellmessige ting. Når drapsmenn sier at de ikke husker, så er det som om de forsøker å gjøre den grufulle handlingen om til nettopp en sånn bagatellmessig ting. Eller kanskje det bare er jeg som tolker det sånn. Det er mulig at de ikke gjør det med hensikt. Kanskje griper de bare til den forklaringen som de tror vil skape minst konflikt, både i forhold til seg selv, og til andre. Men det er uansett en ynkelig forklaring. Jeg tror ikke noe på det. De kan ha vært så dopet eller sinnsyke i gjerningsøyeblikket som man bare kan fantasere om, men jeg er uansett sikker på at sånne scener registreres og fester seg i hjernen.
Men jeg blir også litt irritert på meg selv. For jeg vil ikke være en person som har et så lite nyansert syn på saker som jeg vet er så mye mer kompliserte enn som så. Det er lett å sitte på utsiden og si hvordan ting skal og bør være, og så igjen basere sine meninger på det. Det vil si: alle vet at det er galt å drepe, så det er ikke den saken som er så komplisert. Men media - aviser og TV - egner seg veldig dårlig til å formidle en slags sammenheng og bakgrunn som kan åpne opp for en viss forståelse. De beskriver jo stort sett alle saker på samme måte. Drapsmannen i dag glir inn i den rollen som ble skapt av gårsdagens drapsmann. All den informasjonen som vi av forståelige grunner ikke får, gjør at det er de samme aktørene vi leser om igjen og igjen. Det, i tillegg til at det nettopp er drap vi snakker om, en handling som allerede inneholder så mange klare forestillinger om hva som er rett og galt for hver og en av oss - nei, ikke pågrunn av de ti bud, det stikker dypere enn som så, de ti bud er uvesentlig - gjør at det i grunnen bare skulle mangle om vi ikke gjorde oss opp en kjapp mening etter å ha lagt fra oss avisen. Det er bare menneskelig. Så jeg mener ikke at man nødvendigvis skal forstå hvorfor folk dreper, for da kan man bevege seg ut på uttrygg grunn. Og man skal i hvert fall ikke forsvare. Men jeg tror den måten sånne saker fremstilles på i media, ikke gjør oss noe klokere.
Men, før jeg fortsetter, må jeg bare understreke noe annet som jeg synes er viktig. Altfor ofte i sånne saker, havner offeret i bakgrunnen. Det blir på en måte gjerningsmannens historie. Det har selvfølgelig å gjøre med at offeret ikke lever lenger og ikke kan fortelle sin del av historien, mens gjerningsmannen blir sitert på hvert lille utsagn han, eller hvorfor ikke hun, kommer med. Hvis det går mange nok år, kan det til og med bli til en erfaring, som gjerningsmannen, ferdig med soningen, kan sitte og fortelle om på Lørdagsrevyen. En slags læringskurve, der det blir lagt vekt på hva han fikk ut av tragedien. Ofte, hvis handlingen har skjedd uten vitner tilstede, er gjerningsmannens versjon det eneste vi har å foholde oss til. Det, i tillegg til politiets etterforskningsarbeid selvfølgelig. Hvis du ber ti personer om hver for seg å fortelle den samme historien, vil alle ha sin egen versjon. Da tenker jeg ikke på forvregninger av fakta eller åpenbare løgner, men også måten man forteller på, hva man velger å legge vekt på, hva man tar med av detaljer osv. Så allerede der må vi leve med at det den tiltalte forteller, eies på en måte av ham. Hvis han i tillegg bevisst lyver, enten for å slippe unna billigere, eller fordi han rett og slett ikke greier å innfinne seg med det han har gjort, blir overgrepet for meg, om ikke dobblet, så i hvert fall større. Jeg mener selvfølgelig ikke at drap og en løgnhistorie er sammenlignbare handlinger, men av en eller annen grunn er det ingenting som gjør meg mer forbannet når jeg leser om en drapssak, enn det at gjerningsmannen i tillegg velger å legge skyld eller ansvar over på offeret. Det at han først fratar offeret livet, og dermed muligheten til å forsvare seg, selvfølgelig ikke den verste delen av det å miste livet, men uansett, og så i tillegg legger ord i munnen hans eller hennes, for å styrke sin sak, er uverdig på en sånn måte at jeg i slike tilfeller ønsker å se et lyn fra himmelen, som der og da treffer og straffer løgneren, og som dermed gir et håp, selv om jeg ikke tror på det, at det finnes en høyere domsinnstans enn det vi mennesker har skapt her på jorden.
Men, tilbake til det jeg startet med, det at drapsmenn ofte forsvarer seg med at de ikke husker. Det er provoserende. Men samtidig er det jo i grunnen også ganske naturlig. For det tar tid å ta noe sånt innover seg. Man må tross alt redefinere seg selv. Plutselig er man en drapsmann. Plutselig er man en sånn person som man alltid har visst at man ikke skal være. Den personen man har sett politimenn jage etter på film, den personen som har skapt ulykke, den personen som har gjort noe som man alltid selv har tenkt på som uforståelig. Nå ser jeg bort fra de drittsekkene som ikke har samvittighet, for de finnes selvfølgelig de også. Men det er ikke bare de som dreper. Jeg tror ikke engang at flertallet av de som dreper, tilhører den kategorien. Jeg tror vi har lett for å forestille oss at de gjør det, nettopp fordi drap er en så ekstrem handling, som vi alle vet og er enige om at er noe av det verste, om ikke det verste, man kan gjøre. Drap er så ille at vi har vanskelig for å forestille oss at noen i det hele tatt kan begå det. Vi kan kanskje forstå at det kan skje i krigsherjede og lovløse land, men ikke her, ikke i Norge, en normal person dreper ikke. Kanskje rart å bruke ordet normal i en sånn sammenheng, men det passer liksom ikke med unormal heller, for da er vi tilbake igjen der vi startet.
Journalister som følger rettssaker, skriver ofte om tiltalte drapsmenn, som virker helt uberørte, eller som kanskje til og med smiler mens de grufulle handlingene deres blir beskrevet. Noe som bare forsterker følelsen av at vi har å gjøre med et monster. Og av og til er det kanskje et monster som sitter på tiltalebenken, jeg ser ikke bort i fra det. Men jeg tror også at det er grenser for hvor mye et menneske kan ta innover seg. I en ideell verden, ville den drapstiltalte ha oppført seg som en drapsmann, og han ville ha hatt en forståelse av alt hva det innebar. Og gud skal vite at det innebærer mye. For hva har man i så fall å holde seg fast når man sitter der og vet at man har gjort noe som er så forkastelig? Hvordan vil en sånn person oppføre seg? Vil han være nedtrykt, deprimert? Vil han gjøre seg så liten som mulig? Og hvis han gjør det, er et ikke noe annet som kommmer til uttrykk? Det er ikke nødvendigvis anger over drapet som gir seg utslag, men kanskje bare tegn på en skadet personlighet? Er det noen skurker som i det hele tatt føler seg som rene skurker? Er det noen skurker som føler at deres bilde kunne ha stått ved siden av ordet skurk i ordboka? Å kalle en drapsmann for en skurk er kanskje en fornærmelse mot all verdens skurker, men poenget mitt er at de fleste som bryter loven, om det er aldri så bevisst, har en eller annen historie de baserer sine handlinger på. De har funnet et livssyn som, om det ikke forsvarer det de gjør, så gir det i hvert fall handlingene deres litt retning. Det gjelder alt fra småskurker til de største narkobaronene. Noen kan kanskje være skurker fordi de rett og slett synes at det er en litt kul livsstil. Det er noe de har sett ofte på film og som tiltaler dem. Allerede der har vi en fortelling som gjør at de har en egenart, i hvert fall i forhold til seg selv. Mafia-folk lever som kjent etter en haug med forestillinger og regler. Seriemordere dreper av forskjellige grunner, så det er kanskje dumt å prøve å forstå dem, men at de selv har blitt skadet på en eller flere måter, og at de derfor ikke har problemer med å skade andre, er ikke usannsynlig. Noen vil kanskje ha en tanke om at de hevner se på det samfunnet som skadet dem i første omgang. Det er i så fall deres historie.
Jeg tror ikke man kan greie å overtale kriminelle til å forstå seg selv på samme måte som juristene på den andre siden forstår dem. Det er i så fall noe som skjer lenge etter at man har lagt den livsstilen bak seg. Det tar tid å skape historier, fortellinger og teorier som kan få det helt til å henge sammen. Forhåpentligvis greier gjerningsmannen etter hvert å innse hva det han har gjort innebærer, gjennom samtaler og annen behandling. Først når man har kommet dit, er man klart til å gå videre i livet. De som forsøker å skjule sine handlinger, ved ikke på snakke om det, kanskje fordi de skammer seg, eller kanskje fordi de fortsatt har et håp om å få dommen omgjort, er dømte til å stå fast på det samnme stedet.
Det finnes jo all verdens myter og klassiske fortellinger, som handler om nettopp det, at en person må komme fram til en forståelse av sine handlinger, før han eller hun kan gå videre. Noen velger å leve i løgn, andre våger å stå ansikt til ansikt med det de har gjort. Man kommer ikke videre før man er ærlig med seg selv.
Dette gjelder ikke bare for enkeltmennesker, men også for hele nasjoner. Se bare på Tyrkia. De vil fortsatt ikke innrømme folkemordet på den armenske befolkningen, som den tyrkiske regjeringen var ansvarlig for under første verdenskrig. Man tror de tok livet av noe som sånn to millioner mennesker. Obama hadde som et av sine valgløfter, at han som amerikas president skulle kalle folkemordet på armenerne for nettopp det det var, et folkemord. Men han har fortsatt ikke gjort det. Fordi tyrkiske myndigheter ikke vil høre sannheten. De nekter for at det skjedde, og tolker alle ”påstander” om at det skjedde, som en fornærmelse. Noe som gjør at det er vanskelig å forholde seg til Tyrkia som nasjon. Uansett hvilke fremskritt landet gjør, uansett hvor lysende fremtidsutsikter de har, føles det som om de ikke kan komme seg videre før de innrømmer det som skjedde for snart hundre år siden.
For noen måneder siden så jeg igjen Oliver Stones ”Født fjerde juli.” Det er kanskje ikke en av hans beste filmer, men det er allikevel en sterk historie. I begynnelsen av filmen er Tom Cruise en ivrig Vietnam-soldat, som ikke stiller spørsmål ved Amerikas tilstedeværelse i konflikten. Han havner i en uoversiktelig skuddveksling, der han ved et uhell skyter og dreper en amerikansk soldat. Etter slaget forsøker han å fortelle dette til en av sine overordnede, men denne vil ikke høre. Han bare avfeier ham med ordene: I don't think so. Han sier ikke dette på en undrende måte, men veldig bestemt, som om han egentlig sier: Nei, det gjorde du ikke!
Med andre ord, det er en orde. Så hendelsen koker bare bort. Tom Cruise gjør som han blir fortalt. Han tenker ikke selv, han våger i hvert fall ikkke å lytte til sine tanker og intuisjoner, men lar de over ham ta seg av det. Litt senere blir han skadet i en trefning, og sendt hjem fra krigen. Han blir invalidisert, og ender opp i rullestol.
Fra nå av begynner han litt etter litt å stille spørsmål rundt den krigen han har vært med på. Forsiktig i begynnelsen, det er som om han ikke helt klarer å bestemme seg. Det skal tross alt mye til å snu i en sånn sak. I det ene øyeblikket å stole blindt på alt det han har fått høre, fra foreldre, lærere og politikere i det landet han har blitt lært opp til å elske, for så å komme til en forståelse av at han har blitt brukt, at alt sammen har vært en løgn. Ikke bare har det skadet ham mentalt, men også fysisk, ved at han sitter i rullestol. Det gjør på en måte løgnen enda verre.
Fra nå av begynner han å engasjere seg aktivt i motstand mot krigen. Men før han kan gjøre det, og det er her filmen virkelig er effektiv, må han ta et oppgjør med den handlingen som aldri fikk noen avklaring, nemlig drapet på medsoldaten i Vietnam. Det at det bare var et uhell, gjør at man kunne ha sett for seg et liv der han kunne ha levd på den historien: Jeg mente det ikke. Det var bare et uhell.
Men filmskaperne gjør et dramatisk poeng av at han velger å ta innover seg denne handlingen. Han oppsøker foreldrene til denne soldaten. Han reiser mens han sitter i rullestol, noe som gjør at han virker ekstra sårbar. Dessuten er det en fremmed del av USA han kommer til, en del preget av fattigdom, annerledes enn der han selv har oppvokst. Og husk, dette er lenge etter at soldaten omkom. Foreldrene har innfunnet seg med at han ble drept i et slag. De har lagt det bak seg, så godt som man kan legge noe sånt bak seg. Men Tom Cruise oppsøker dem, og forteller dem sannheten: Jeg drepte sønnen deres.
Han sier det selvfølgelig ikke med så få ord, og så rett fram, men alle forstår hvor vanskelig det er å innrømme noe sånt. Spesielt når alle parter kunne ha levd videre uten at sannheten noensinne ville ha kommet fram. Men det at han velger å gjøre det, vitner om enorm karakterstyrke. Han har vokst. Han er moden. Nå kan han virkelig ta fatt på motstandsarbeidet, med en integritet og selvforståelse han ikke har vist tidligere. Nå gjenstår det bare å se om den amerikanske regjeringen greier å repetere hans personlige forandring. Det skulle, som vi vet, vise seg å bli litt vanskeligere.
Filmen er basert på en sann historie, om soldaten Ron Kovic, som også var med på å skrive manuset. Om det skjedde akkurat sånn i virkeligheten som det gjør i filmen, vet jeg ikke. Det føles kanskje litt for mye som et strukturert drama. Men det er uvesenlig i denne sammeheng. Filmen forteller en viktig historie.
mandag 12. juli 2010
Conspiricy
Jeg så nettopp en veldig bra film, ”Conspiracy,” fra 2001. Det er en TV-film, laget av HBO, så den har aldri gått på kino. Men den fortjener virkelig et stort publikum. Den handler om Wansee-konferansen, møtet som fant sted i 1942, ved sjøen Wansee utenfor Berlin, der ”den endelige løsningen,” eller drapet på seks millioner jøder, ble bestemt - både AT man skulle gjøre det, men også hvordan.
Det vil si: Mye var nok bestemt på forhånd. En del føringer, mildt sagt, hadde vel blitt lagt av Hitler og hans nærmeste. Men oppdraget med å planlegge og utføre den endelige løsningen, som nazistene kalte det, ble gitt til general Reinhard Heydrich. I filmen kaller de ham for general, og det var vel det han ble kalt i virkeligheten også, men som typisk er for nazitoppene, så hadde han en haug med titler. Det er vanskelig å si hva slags tittel han til enhver tid hadde, i hvert fall for meg, men at han tilhørte nazi-eliten er det ingen tvil om. Han var blant annet Himmlers nestkommanderende i SS.
I filmen spilles han av Kenneth Branagh, og han gjør det på en helt utrolig måte. Det er virkelig en fantastisk prestasjon. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden, så hadde han fått Oscar for den rollen. Han burde i det minste ha vært kjent for den. Men jeg vet jo at filmer som Conspiracy ikke engang blir nevnt i Oscar-sammenheng. Det har ikke bare med det lille TV-formatet å gjøre, det også selvfølgelig, men viktigere, filmer som ikke er sentimentale, som ikke spiller på følelsene våre, men på tankene, når ikke fram der. Og jeg som aldri helt har forstått det store ved Kenneth Branagh. Jeg husker jo at han var en "golden boy." Han lagde noe sånt som tre store Shakespeare-filmatiseringer før han i det hele tatt hadde fylt tretti. Han var liksom arvatgeren etter Laurence Olivier. Men så forsvant han. Han brant seg på et par store Hollywood-produksjoner. Ikke det første, og helt sikkert ikke det siste, talentet som blir spist opp av det maskineriet. Etter det virker det som han har innfunnet seg mer med en en birolle-tilværelse. Men han fortjener å få vist fram talentet sitt litt oftere.
Det er selvfølgelig ikke bare Branagh som gjør en god jobb i filmen. Dette er ordentlige saker. Man skjønner med en gang at det er dyktige og intelligente folk som står bak. De har virkelig satt seg inn i historien. Og de forteller den på en overraskende og spennende måte. Det er et poeng med dramatikken her - en annen type poeng, og en annen måte å få det fram på enn det jeg er vant til å se i amerikansk film. Det merker man med en gang filmen begynner. Den starter med at tjenerskapet på det idylliske landstedet nervøst forbereder seg på det fine besøket som skal komme. Det er representanter for det tredje rikets øverste lederskap som er på vei. Den som har overoppsynet med det hele er Adolf Eichmann, den kaldblodige byråkraten som senere skal bli kjent som en av de viktigste organisatorene av det vi kjenner som holocoast. Men på denne tiden hadde han ikke en så framtredende rolle, ettersom de største grusomhetene med gasskamrene og krematoriene kom litt senere, som et resultat av nazi-tysklands sviktende krigslykke, og selvfølgelig, som et resultat av nettopp Wansee-konferansen.
Noe av det groteske ved filmen er at den i begynnelsen kan minne litt om et slags typisk kammerspill. Gjestene ankommer en etter en, hver og en blir presentert for hverandre, og for oss. Vi kan få inntrykk av at den skal handle om en gruppe mennesker, som presses sammen, i løpet av en gitt tidsperiode og på et bestemt sted, som de ikke kan komme seg vekk fra, og at det av det vil bli dramatikk, og kanskje ende i en form for renselse. Men så husker man hva dette egentlig er, og hva slags tragiske følger det fikk for så mange mennesker, og så kommer man på at karakterene i filmen og deres føleser og historie ikke er det viktigste. Det er derimot konsekvensene av det de gjorde, som er det viktigste.
Gjestene ankommer, som sagt. De venter på hovedpersonen, Reinhard Heydrich, generalen, Nazisten med stor N, den av møtedeltagerne som har mest makt, og også den som står Hitler nærmest. Hvis det er noen der som får julekort fra Hitler, så er det han. Alle andre har ankommet, det er bare Heydrich de venter på. Gjestene går og småtripper og prater litt nervøst sammen. De benytter anledningen til å baksnakke ham litt, si ting de ellers aldri ville ha våget å si direkte til ham. Noen påpeker blant annet at han helt sikkert kommer for sent bare for å få gjøre en dramatisk entre. Noe av det originale med filmen, er at all denne nervøsiteten gjør at i hvert fall jeg, som har sett en del filmer om andre verdenskrig, forventer meg å snart få se en typisk streng og ekkel nazi-boss. Men når general Heydrich til slutt ankommer, i Kenneth Branaghs skikkelse, viser han seg å være en morsom, sjarmerende og livsvant intelligent mann, med kvikke kommentarer og en lett og ledig stil. Han er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Det er han som blir den viktigste personen i filmen, med rette, ettersom han i virkeligheten var den personen med mest makt, og den som ledet møtet. Men også fordi det er han som mest gjør at vi, som publikum, må stille oss en del ubehagelige spørsmål. Han fortsetter å være smart og kvikk gjennom hele filmen. Flere ganger blir vi vitne til at han bruker trusler, men ikke på en måte som gjør at han blir så ubehagelig som vi er vant til å se nazi-ledere på film. For det ville det ha vært mye lettere å ta avstand fra. Både for oss som ser på, men også for møtedeltagerne. De hadde ikke engang behøvd å protestere åpenlyst. En skrikende brutal autoritet ville automatisk ha skapt litt ubalanse. Å gå med på noe av frykt er ikke det samme som å bli overtalt av argumenter. Utfallet vil kanskje bli det samme, men hvis man har blitt tvunget til å begå en ugjerning, er det lettere å bruke det som unnskyldning i ettertid. Heydrich kommer med trusler, noen ganger litt skjult, andre ganger mer tydelig, men det er allikevel ikke det som preger ham mest. Det som gjennomsyrer ham, og stemningen rundt bordet, er at han har en utrolig sterk vilje. Han styrer møtet, ikke nødvendigvis på en diktatorisk måte, folk avbryter ham og han lar dem gjøre det, folk spøker og ler, og han ler med. Men han får allikevel viljen sin igjennom - utryddelsen av jødene - ved hjelp av sjarm, trusler, men også overtalelseskunst. Han får det til å virke som om avgjørelsen blir tatt der og da, men vi skjønner, vi ser det på blikket hans, og vi tyder det av det han sier, at dette er noe han har hatt klart for seg lenge før denne dagen. Dette er bare en formalitet for ham. Ikke det at de andre er uskyldige, eller at de som sagt blir tvunget. Det ville det vært helt feil å si, filmen prøver heller ikke å påstå det. Noen blir kanskje utsatt for press, i hvert fall mer eller mindre. Men han lar dem allikevel få en følelse av at de er med på å resonere seg fram til den "løsningen" som skal bli til ”den endelige løsningen.” De er med på det. Det er få som har noen innvendinger, i hvert fall noen som får oss til å bli mildere stemt. Alle har det samme utgangspunktet, at jødene er et problem, et problem de må finne en løsning på. Heydrich har allerede bestemt seg for hva slags løsning det skal bli. Han har ingen moralske skrupler. Det eneste han tenker på er å få overtalt de andre. Det er noe av det som gjør, ikke bare han, men hele filmen så urovekkende. Hvis jeg skal sammenligne med en annen film om holocoast, Schindlers liste, der Ralph Fiennes er den som representerer nazi-bødlene, i form av leirkommandanten Höss, så synes jeg Heydrich i Conspiracy skaper mye mer ubehag. Han er langt mer skremmende. Og omstendighetene rundt ham er langt mer skremmende. Kommandanten i Schindlers liste er det mye lettere å avfeie. Han virker anormal. Det ville selvfølgelig ha vært skremmende å være i nærheten av ham, og grusomt hvis man var offer for handlingene hans. Men etter krigen blir, og ble, han drept, og vi kan gjøre oss ferdige med ham. Det virker som om han ikke kunne ha blitt den han ble under andre omstendigheter. Heydrich derimot (tolket av Branagh, jeg vet ikke hvordan han var i virkeligheten,) er en person jeg kan forestille meg at ville ha gjort det ”bra,” hvis man kan si det sånn, uansett krig eller ikke. Han kunne ha kommet seg fram overalt. Pågrunn av kynismen, selvfølgelig, men også pågrunn av intelligensen og sjarmen.
Filmen vinner på at den ikke følger en normal dramaturgi. Det skulle kanskje bare mangle, ettersom den er basert på en virkelig hendelse. Men det er ingen helter her. Det er ikke meningen at den skal gi oss noe håp, eller at de
n skal "løfte" oss eller røre oss. Det er ikke poenget. Den prøver bare å gi en forklaring på hvordan det som skjedde kunne skje. Så det er ikke karakterene i filmen vi skal bry oss om, men alle de som ble ofre for det de så kaldt og rått bestemte seg for.
Filmen viriker veldig troverdig. Rart kanskje, med tanke på at de tyske nazi-toppene spilles av erkebritiske skuespiller, som nevnte Kenneth Brannagh, men også Colin Firth, med andre. De prøver heller ikke å legge skjul på det. For de snakker også erkebritisk, uten spor av den typiske nazi-aksenten (we shall zee…) vi har blitt så vant til å høre på film. Det er nok et bevisst valg. Og et godt valg, synes jeg. For det er uansett ikke det som er poenget. Vi vet at vi ikke er vitne til virkeligheten, men en gjengivelse av den. Dessuten gir den litt fine overklasse-engelsken inntrykk av at dette er en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som representanter for en høyerestående kultur. Det var jo ikke barbarer som satt der. De fleste var høyt utdannede og tilhørte overklassen i Tyskland, og det før Hitler kom til makten.
Så det er en troverdig gjengivelse, synes jeg. For jeg har jo hørt og lest om den beryktede Wansee-konferansen tidligere. Men selv om jeg har hørt og lest om det, så er det selvfølgelig vanskelig å forså hvordan en gruppe dannede og intelligente mennesker kan bestemme seg for å ta livet av millioner av andre mennesker, menn, barn, kvinner, foreldre, brødre og søstre, i løpet av noen få timer. Tidsaspektet har kanskje ikke noe å si her. Det ville selvfølgelig ha vært grusomt og uforståelig uansett hvor lang tid de hadde brukt på å komme fram til det de kom fram til. Bare det at de i det hele tatt kan ta det opp, at en eller flere personer kan foreslå noe sånt, er, og skal være, ufattelig. Men denne filmen prøver i hvert fall å vise hvordan det kan ha skjedd.
Det vil si: Mye var nok bestemt på forhånd. En del føringer, mildt sagt, hadde vel blitt lagt av Hitler og hans nærmeste. Men oppdraget med å planlegge og utføre den endelige løsningen, som nazistene kalte det, ble gitt til general Reinhard Heydrich. I filmen kaller de ham for general, og det var vel det han ble kalt i virkeligheten også, men som typisk er for nazitoppene, så hadde han en haug med titler. Det er vanskelig å si hva slags tittel han til enhver tid hadde, i hvert fall for meg, men at han tilhørte nazi-eliten er det ingen tvil om. Han var blant annet Himmlers nestkommanderende i SS.
I filmen spilles han av Kenneth Branagh, og han gjør det på en helt utrolig måte. Det er virkelig en fantastisk prestasjon. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden, så hadde han fått Oscar for den rollen. Han burde i det minste ha vært kjent for den. Men jeg vet jo at filmer som Conspiracy ikke engang blir nevnt i Oscar-sammenheng. Det har ikke bare med det lille TV-formatet å gjøre, det også selvfølgelig, men viktigere, filmer som ikke er sentimentale, som ikke spiller på følelsene våre, men på tankene, når ikke fram der. Og jeg som aldri helt har forstått det store ved Kenneth Branagh. Jeg husker jo at han var en "golden boy." Han lagde noe sånt som tre store Shakespeare-filmatiseringer før han i det hele tatt hadde fylt tretti. Han var liksom arvatgeren etter Laurence Olivier. Men så forsvant han. Han brant seg på et par store Hollywood-produksjoner. Ikke det første, og helt sikkert ikke det siste, talentet som blir spist opp av det maskineriet. Etter det virker det som han har innfunnet seg mer med en en birolle-tilværelse. Men han fortjener å få vist fram talentet sitt litt oftere.
Det er selvfølgelig ikke bare Branagh som gjør en god jobb i filmen. Dette er ordentlige saker. Man skjønner med en gang at det er dyktige og intelligente folk som står bak. De har virkelig satt seg inn i historien. Og de forteller den på en overraskende og spennende måte. Det er et poeng med dramatikken her - en annen type poeng, og en annen måte å få det fram på enn det jeg er vant til å se i amerikansk film. Det merker man med en gang filmen begynner. Den starter med at tjenerskapet på det idylliske landstedet nervøst forbereder seg på det fine besøket som skal komme. Det er representanter for det tredje rikets øverste lederskap som er på vei. Den som har overoppsynet med det hele er Adolf Eichmann, den kaldblodige byråkraten som senere skal bli kjent som en av de viktigste organisatorene av det vi kjenner som holocoast. Men på denne tiden hadde han ikke en så framtredende rolle, ettersom de største grusomhetene med gasskamrene og krematoriene kom litt senere, som et resultat av nazi-tysklands sviktende krigslykke, og selvfølgelig, som et resultat av nettopp Wansee-konferansen.
Noe av det groteske ved filmen er at den i begynnelsen kan minne litt om et slags typisk kammerspill. Gjestene ankommer en etter en, hver og en blir presentert for hverandre, og for oss. Vi kan få inntrykk av at den skal handle om en gruppe mennesker, som presses sammen, i løpet av en gitt tidsperiode og på et bestemt sted, som de ikke kan komme seg vekk fra, og at det av det vil bli dramatikk, og kanskje ende i en form for renselse. Men så husker man hva dette egentlig er, og hva slags tragiske følger det fikk for så mange mennesker, og så kommer man på at karakterene i filmen og deres føleser og historie ikke er det viktigste. Det er derimot konsekvensene av det de gjorde, som er det viktigste.
Gjestene ankommer, som sagt. De venter på hovedpersonen, Reinhard Heydrich, generalen, Nazisten med stor N, den av møtedeltagerne som har mest makt, og også den som står Hitler nærmest. Hvis det er noen der som får julekort fra Hitler, så er det han. Alle andre har ankommet, det er bare Heydrich de venter på. Gjestene går og småtripper og prater litt nervøst sammen. De benytter anledningen til å baksnakke ham litt, si ting de ellers aldri ville ha våget å si direkte til ham. Noen påpeker blant annet at han helt sikkert kommer for sent bare for å få gjøre en dramatisk entre. Noe av det originale med filmen, er at all denne nervøsiteten gjør at i hvert fall jeg, som har sett en del filmer om andre verdenskrig, forventer meg å snart få se en typisk streng og ekkel nazi-boss. Men når general Heydrich til slutt ankommer, i Kenneth Branaghs skikkelse, viser han seg å være en morsom, sjarmerende og livsvant intelligent mann, med kvikke kommentarer og en lett og ledig stil. Han er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Det er han som blir den viktigste personen i filmen, med rette, ettersom han i virkeligheten var den personen med mest makt, og den som ledet møtet. Men også fordi det er han som mest gjør at vi, som publikum, må stille oss en del ubehagelige spørsmål. Han fortsetter å være smart og kvikk gjennom hele filmen. Flere ganger blir vi vitne til at han bruker trusler, men ikke på en måte som gjør at han blir så ubehagelig som vi er vant til å se nazi-ledere på film. For det ville det ha vært mye lettere å ta avstand fra. Både for oss som ser på, men også for møtedeltagerne. De hadde ikke engang behøvd å protestere åpenlyst. En skrikende brutal autoritet ville automatisk ha skapt litt ubalanse. Å gå med på noe av frykt er ikke det samme som å bli overtalt av argumenter. Utfallet vil kanskje bli det samme, men hvis man har blitt tvunget til å begå en ugjerning, er det lettere å bruke det som unnskyldning i ettertid. Heydrich kommer med trusler, noen ganger litt skjult, andre ganger mer tydelig, men det er allikevel ikke det som preger ham mest. Det som gjennomsyrer ham, og stemningen rundt bordet, er at han har en utrolig sterk vilje. Han styrer møtet, ikke nødvendigvis på en diktatorisk måte, folk avbryter ham og han lar dem gjøre det, folk spøker og ler, og han ler med. Men han får allikevel viljen sin igjennom - utryddelsen av jødene - ved hjelp av sjarm, trusler, men også overtalelseskunst. Han får det til å virke som om avgjørelsen blir tatt der og da, men vi skjønner, vi ser det på blikket hans, og vi tyder det av det han sier, at dette er noe han har hatt klart for seg lenge før denne dagen. Dette er bare en formalitet for ham. Ikke det at de andre er uskyldige, eller at de som sagt blir tvunget. Det ville det vært helt feil å si, filmen prøver heller ikke å påstå det. Noen blir kanskje utsatt for press, i hvert fall mer eller mindre. Men han lar dem allikevel få en følelse av at de er med på å resonere seg fram til den "løsningen" som skal bli til ”den endelige løsningen.” De er med på det. Det er få som har noen innvendinger, i hvert fall noen som får oss til å bli mildere stemt. Alle har det samme utgangspunktet, at jødene er et problem, et problem de må finne en løsning på. Heydrich har allerede bestemt seg for hva slags løsning det skal bli. Han har ingen moralske skrupler. Det eneste han tenker på er å få overtalt de andre. Det er noe av det som gjør, ikke bare han, men hele filmen så urovekkende. Hvis jeg skal sammenligne med en annen film om holocoast, Schindlers liste, der Ralph Fiennes er den som representerer nazi-bødlene, i form av leirkommandanten Höss, så synes jeg Heydrich i Conspiracy skaper mye mer ubehag. Han er langt mer skremmende. Og omstendighetene rundt ham er langt mer skremmende. Kommandanten i Schindlers liste er det mye lettere å avfeie. Han virker anormal. Det ville selvfølgelig ha vært skremmende å være i nærheten av ham, og grusomt hvis man var offer for handlingene hans. Men etter krigen blir, og ble, han drept, og vi kan gjøre oss ferdige med ham. Det virker som om han ikke kunne ha blitt den han ble under andre omstendigheter. Heydrich derimot (tolket av Branagh, jeg vet ikke hvordan han var i virkeligheten,) er en person jeg kan forestille meg at ville ha gjort det ”bra,” hvis man kan si det sånn, uansett krig eller ikke. Han kunne ha kommet seg fram overalt. Pågrunn av kynismen, selvfølgelig, men også pågrunn av intelligensen og sjarmen.
Filmen vinner på at den ikke følger en normal dramaturgi. Det skulle kanskje bare mangle, ettersom den er basert på en virkelig hendelse. Men det er ingen helter her. Det er ikke meningen at den skal gi oss noe håp, eller at de
n skal "løfte" oss eller røre oss. Det er ikke poenget. Den prøver bare å gi en forklaring på hvordan det som skjedde kunne skje. Så det er ikke karakterene i filmen vi skal bry oss om, men alle de som ble ofre for det de så kaldt og rått bestemte seg for.
Filmen viriker veldig troverdig. Rart kanskje, med tanke på at de tyske nazi-toppene spilles av erkebritiske skuespiller, som nevnte Kenneth Brannagh, men også Colin Firth, med andre. De prøver heller ikke å legge skjul på det. For de snakker også erkebritisk, uten spor av den typiske nazi-aksenten (we shall zee…) vi har blitt så vant til å høre på film. Det er nok et bevisst valg. Og et godt valg, synes jeg. For det er uansett ikke det som er poenget. Vi vet at vi ikke er vitne til virkeligheten, men en gjengivelse av den. Dessuten gir den litt fine overklasse-engelsken inntrykk av at dette er en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som representanter for en høyerestående kultur. Det var jo ikke barbarer som satt der. De fleste var høyt utdannede og tilhørte overklassen i Tyskland, og det før Hitler kom til makten.
Så det er en troverdig gjengivelse, synes jeg. For jeg har jo hørt og lest om den beryktede Wansee-konferansen tidligere. Men selv om jeg har hørt og lest om det, så er det selvfølgelig vanskelig å forså hvordan en gruppe dannede og intelligente mennesker kan bestemme seg for å ta livet av millioner av andre mennesker, menn, barn, kvinner, foreldre, brødre og søstre, i løpet av noen få timer. Tidsaspektet har kanskje ikke noe å si her. Det ville selvfølgelig ha vært grusomt og uforståelig uansett hvor lang tid de hadde brukt på å komme fram til det de kom fram til. Bare det at de i det hele tatt kan ta det opp, at en eller flere personer kan foreslå noe sånt, er, og skal være, ufattelig. Men denne filmen prøver i hvert fall å vise hvordan det kan ha skjedd.
onsdag 30. juni 2010
Norge i krig
Kistene med de fire norske soldatene som ble drept i Afghanistan i forrige uke, landet i dag i Norge, og i den forbindelse ble det holdt en minneseremoni. Forsvarsministeren, Faremo, var en av de som holdt tale. Hun sa at de fire soldatene døde for at vi andre skal få sikkerhet. Noe jeg vil påstå er en blank løgn. Hvis hun mener at Afghanistan noensinne har vært en trussel mot Norge, bør hun si det. Men det tror jeg ikke hun vil si, for hun vet at det ikke er tilfelle. Hvis hun ikke da sikter til noe annet, med de litt vage ordene ”vi andre.” I så fall er det vanskelig å forstå hva eller hvem. Afghanistans befolkning kan det ikke være, ettersom det nettopp er store deler av befolkningen der vi er i krig mot. Det er jo hele problemet. Taliban får oppslutning, NATO-styrkene får det ikke. Eller kanskje hun tenker på amerikanerne og 9/11. Når amerikanerne snakker om krigen i Afghanistan, legger de hele tiden vekt på ordene Al Quaida. Det er de ordene som har mest effekt. Det er de det blir ført krig mot. Det høres jo ut som James Bond-skurker. Og så selvfølgelig Osama Bin Laden. Det er effektive skremsels-ord som tåkelegger sannheten. Dessuten glemmer vi som hører de ordene at det egentlig er en krig, for de får det bare til å høres ut som et spesialoppdrag for elitestyrker. Men sannheten er vel at Al Quaida i beste fall har veldig lite med krigen i Afgahnistan å gjøre. Vi, Norge, er en del av en invasjonsstyrke i Afghanistan. Det er vi som oppretter militære leirer på fremmed jord.
Jeg ble litt skremt i forrige uke da jeg leste at genereal McChrystal ble sparket fra stillingen som øverstkommanderende i Afghanistan. For det var jo han som skulle gi håp om en ny løsning på konflikten der. Det var jo han Obama refererte til flere ganger i Nobel-takketalen sin. Han hadde liksom en ny strategi, han skulle få med seg den afghanske befolkningen på helt annen måte enn de hadde gjort tidligere. Men så blir han nå altså sparket fordi han slenger dritt om nettopp Obama og administrasjonen hans. Men hvis ideene hans var så gode og revolusjonerende som Obama påsto at de var, så får man vel tro at de fortsatter lever videre, selv etter at opphavsmannen har blitt borte. Men inntrykket mitt er at det bare blir verre i Afghanistan. Fire døde norske soldater som kommer hjem i kister, forsterker det inntrykket.
Jeg ble litt skremt i forrige uke da jeg leste at genereal McChrystal ble sparket fra stillingen som øverstkommanderende i Afghanistan. For det var jo han som skulle gi håp om en ny løsning på konflikten der. Det var jo han Obama refererte til flere ganger i Nobel-takketalen sin. Han hadde liksom en ny strategi, han skulle få med seg den afghanske befolkningen på helt annen måte enn de hadde gjort tidligere. Men så blir han nå altså sparket fordi han slenger dritt om nettopp Obama og administrasjonen hans. Men hvis ideene hans var så gode og revolusjonerende som Obama påsto at de var, så får man vel tro at de fortsatter lever videre, selv etter at opphavsmannen har blitt borte. Men inntrykket mitt er at det bare blir verre i Afghanistan. Fire døde norske soldater som kommer hjem i kister, forsterker det inntrykket.
tirsdag 29. juni 2010
Skremmende kontraster
Av og til forsøker jeg å se for meg asteroider og kometer som kolliderer med jorden. Ikke fordi jeg ønsker at noe sånt skal skje, men fordi kontrastene i den forestillingen er så store i forhold til det daglige livet vi lever her på jorden, at fantasien får lov til å strekke seg til det maksimale. Nei, forresten, det er vel ikke helt sant. Men det føles allikevel på en måte som fantasigymnastikk. Dessuten er det skremmende. Det er skrekkfilm. Men også virkelighet. For vi vet at det kan skje. Det har skjedd tidligere. Og det vil skje igjen. Jeg leste et sted om en komet som enten vil treffe, eller i hvert fall komme veldig nær jorden, om ca ett hundre år. Hvis den treffer vil det være omtrent med den samme styrken som hvis en Hiroshima-bombe hadde eksplodert hvert sekund i tre dager i strekk. Hva nå det vil si. Det høres uansett ikke bra ut.
Og det vil selvfølgelig skje fort. Himmelen vil bli mørk. (Dette er min forestilling, men den er basert på noe jeg har lest, med trykk på ordet basert.) Luften som presses ned vil bli så varm at store områder brennes vekk før den i det hele tatt treffer bakken. Og så kommer selve kollisjonen, med den påfølgende eksplo-sjonen. Den vil treffe med en sånn fart og styrke at de som er nære nok til å se, ikke vil rekke å blunke før det dødbringende lysshowet setter i gang. De vil ikke få se den flytende rødgule massen som fyker til værs, fordi de da allerede vil være døde, brent opp. Men det mest ødeleggende for planeten som helhet vil uansett være ettervirkningene. Et tykt lag med støv vil legge seg over store deler av kloden. Sollyset slipper ikke fram. Alt levende liv vil dø ut. Det var dette som tok livet av dinosaurene, tror man.
Men det er som sagt kontrastene jeg prøver å forestille meg. En varm sommerdag, med svak vind, sterk sol og fugler som kvitrer. Verden virker stor, men samtidig trygg og oversiktelig. Det er kun lokale områder som kan bli påført sår, tenker jeg. Jorda snurrer uansett rundt. Man kan se den blå planeten fra Hobble-teleskopet. Om himmelen over oss er blå, grå eller mørk, kjenner vi den uansett. Men plutselig griper noe fremmed inn og alt blir snudd på hodet. Jordkloden blir med ett som en billiardkule som blir truffet av en annen. Noe som selvfølgelig ikke er et helt riktig bilde, med tanke på at den kometen eller asteroiden som treffer oss, ikke vil være på samme størrelse som kloden, ikke engang i nærheten. Men jeg allikevel påstå at vi snakker om sånne størrelsesordener, at tanken på en kule som blir truffet av en annen, ikke er helt ute (på jordet.)
Det får meg til å tenke på et annet område hvor kontraster også er skremmende. Hver gang avisene skriver om folk som har blitt drept eller utsatt for andre forferdelige ulykker, og de trykker bilder av ofrene, virker det på en måte så upassende. De bruker aldri bilder som svarer til selve hendelsen. Av forståelige grunner. Det kunne kanskje ikke ha vært annerledes, men en smilende ung jente hos fotografen, eller kanskje et brudepar rett etter seremonien, er en direkte kontrast til det grusomme vi forestiller oss at har hendt med dem, etter at vi har lest teksten som følger bildet. Det er vanskelig å sette de to sammen. Jenta har kanskje blitt voldtatt og drept, brudeparet har kanskje omkommet i en ufattelig ulykke. Men når vi ser på bildene, forteller de det motsatte: Lykke, ro, trygghet.
Men det gjelder selvfølgelig ikke bare ofrene. Det kan være like vanskelig å forestille seg gjerningsmennene. Jeg tenker for eksempel på skyteepisoden, eller rettere sagt, massakren, på Columbine i USA. Skolebildene av de to morderne, Eric Harris og Dylan Klebold, der de sitter og smiler som hvilke som helst tenåringer, er vriene å koble sammen med det mareritt-scenarioet de med både vilje og glede forårsaket. Det samme selvfølgelig med ofrene for handlingene deres. De ser vi bare som en rekke med smilende ansikter, fotografier som like godt kunne ha hengt som reklame i vinduet til en hvilken som helst portrettfotograf.
Og sånn må det selvfølgelig være. Fordi det finnes ingen bilder av ofrene i det de blir drept. Og uansett om det hadde gjort det, kunne ikke avisene ha trykket dem. Det ville ha vært usmakelig. Og kanskje respektløst.
Derfor har vi blitt vant til de skremmende kontrastene. De er en del av hverdagen. Vi lever med dem. Men det kontrastene selfølgelig gjør med oss, er at de skaper frykt. Nettopp fordi vi aldri kan vite med sikkerhet om vi er trygge eller ikke. Uansett hvordan menneskene rundt oss oppfører seg, uansett hvor vi befinner oss, kan alt skje. Ja, det kan til og med skje noe som vil være en direkte kontrast til den virkeligheten vi opplever. Det er skremmende. Men sånn er livet.
Det får meg av en eller annen grunn til å tenke på sirkusdirektøren Arnardo, som døde for noen år siden. Han døde visstnok mens han sto på scenen og fremførte sangen "The show must go on." Det virker på en måte passende. Det lette musikknummeret, med det positive, men samtidig overfladiske budskapet. Det er kanskje en kontrast til døden, men samtidig ikke. Det henger sammen. Det stemmer. Om enn på en litt morbid måte.
Og det vil selvfølgelig skje fort. Himmelen vil bli mørk. (Dette er min forestilling, men den er basert på noe jeg har lest, med trykk på ordet basert.) Luften som presses ned vil bli så varm at store områder brennes vekk før den i det hele tatt treffer bakken. Og så kommer selve kollisjonen, med den påfølgende eksplo-sjonen. Den vil treffe med en sånn fart og styrke at de som er nære nok til å se, ikke vil rekke å blunke før det dødbringende lysshowet setter i gang. De vil ikke få se den flytende rødgule massen som fyker til værs, fordi de da allerede vil være døde, brent opp. Men det mest ødeleggende for planeten som helhet vil uansett være ettervirkningene. Et tykt lag med støv vil legge seg over store deler av kloden. Sollyset slipper ikke fram. Alt levende liv vil dø ut. Det var dette som tok livet av dinosaurene, tror man.
Men det er som sagt kontrastene jeg prøver å forestille meg. En varm sommerdag, med svak vind, sterk sol og fugler som kvitrer. Verden virker stor, men samtidig trygg og oversiktelig. Det er kun lokale områder som kan bli påført sår, tenker jeg. Jorda snurrer uansett rundt. Man kan se den blå planeten fra Hobble-teleskopet. Om himmelen over oss er blå, grå eller mørk, kjenner vi den uansett. Men plutselig griper noe fremmed inn og alt blir snudd på hodet. Jordkloden blir med ett som en billiardkule som blir truffet av en annen. Noe som selvfølgelig ikke er et helt riktig bilde, med tanke på at den kometen eller asteroiden som treffer oss, ikke vil være på samme størrelse som kloden, ikke engang i nærheten. Men jeg allikevel påstå at vi snakker om sånne størrelsesordener, at tanken på en kule som blir truffet av en annen, ikke er helt ute (på jordet.)
Det får meg til å tenke på et annet område hvor kontraster også er skremmende. Hver gang avisene skriver om folk som har blitt drept eller utsatt for andre forferdelige ulykker, og de trykker bilder av ofrene, virker det på en måte så upassende. De bruker aldri bilder som svarer til selve hendelsen. Av forståelige grunner. Det kunne kanskje ikke ha vært annerledes, men en smilende ung jente hos fotografen, eller kanskje et brudepar rett etter seremonien, er en direkte kontrast til det grusomme vi forestiller oss at har hendt med dem, etter at vi har lest teksten som følger bildet. Det er vanskelig å sette de to sammen. Jenta har kanskje blitt voldtatt og drept, brudeparet har kanskje omkommet i en ufattelig ulykke. Men når vi ser på bildene, forteller de det motsatte: Lykke, ro, trygghet.
Men det gjelder selvfølgelig ikke bare ofrene. Det kan være like vanskelig å forestille seg gjerningsmennene. Jeg tenker for eksempel på skyteepisoden, eller rettere sagt, massakren, på Columbine i USA. Skolebildene av de to morderne, Eric Harris og Dylan Klebold, der de sitter og smiler som hvilke som helst tenåringer, er vriene å koble sammen med det mareritt-scenarioet de med både vilje og glede forårsaket. Det samme selvfølgelig med ofrene for handlingene deres. De ser vi bare som en rekke med smilende ansikter, fotografier som like godt kunne ha hengt som reklame i vinduet til en hvilken som helst portrettfotograf.
Og sånn må det selvfølgelig være. Fordi det finnes ingen bilder av ofrene i det de blir drept. Og uansett om det hadde gjort det, kunne ikke avisene ha trykket dem. Det ville ha vært usmakelig. Og kanskje respektløst.
Derfor har vi blitt vant til de skremmende kontrastene. De er en del av hverdagen. Vi lever med dem. Men det kontrastene selfølgelig gjør med oss, er at de skaper frykt. Nettopp fordi vi aldri kan vite med sikkerhet om vi er trygge eller ikke. Uansett hvordan menneskene rundt oss oppfører seg, uansett hvor vi befinner oss, kan alt skje. Ja, det kan til og med skje noe som vil være en direkte kontrast til den virkeligheten vi opplever. Det er skremmende. Men sånn er livet.
Det får meg av en eller annen grunn til å tenke på sirkusdirektøren Arnardo, som døde for noen år siden. Han døde visstnok mens han sto på scenen og fremførte sangen "The show must go on." Det virker på en måte passende. Det lette musikknummeret, med det positive, men samtidig overfladiske budskapet. Det er kanskje en kontrast til døden, men samtidig ikke. Det henger sammen. Det stemmer. Om enn på en litt morbid måte.
søndag 6. juni 2010
I dag er første dagen av resten av ditt liv
Jeg husker at en jente sa det til meg på barneskolen. Hun hadde hørt setningen i en eller annen film. Men jeg forsto det ikke. Jeg kunne ikke forstå det. Det var en umulig setning for meg. De to ordene, første og resten, kolliderte. De kunne ikke stå sammen. Setningen hadde ingen betydning. Den var meningsløs. Jeg prøvde å overbevise hun som kom med setningen i første omgang, men hun var påståelig, hun mente at setningen var logisk. Jeg gikk og tenkte på det lenge. Jeg hadde kanskje ikke verdens største hjerne, jeg skal innrømme det, men jeg mener å huske at jeg etter hvert allikevel forsto setningen, i hvert fall for en kort stund, men så forsvant det igjen. Jeg har ofte hatt sånne opplevelser, spesielt når jeg leser noe som er litt vanskelig. Så fort jeg føler at jeg forstår eller gjenkjenner noe, blir det borte.
Det minner meg om da jeg var hos øyelegen som barn. Han fikk meg til å se inn i en maskin, et slags spill, hvor det på den ene siden, foran mitt høyre øye, var en løve, og på den andre siden, foran mitt venstre, et bur. Jeg styrte løven med en spak, og buret med en annen. Poenget var selvfølgelig at jeg skulle få løven inn i buret. Men det gikk ikke. Det gikk aldri. Hver gang løven og buret holdt på å møtes, gikk de fra hverandre igjen, som på et blunk, bokstavelig talt. For jeg vet i dag at det var fordi jeg ikke hadde samstent syn. Men den idioten av en øyelege, det rasshølet, sa aldri det. Han fortalte meg aldri at det var grunnen. Så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk løven inn i buret. Det var frustrerende. Jeg trodde at det var øyelegen som saboterte leken, bare for å være jævlig. Og den mistanken ble ikke mindre da han senere åpnet opp øynene mine med fingrene sine, og lyste rett på pupillene mine med en sterk lykt. Han het Dr. Mengele, hvis jeg ikke husker feil.
Det minner meg om da jeg var hos øyelegen som barn. Han fikk meg til å se inn i en maskin, et slags spill, hvor det på den ene siden, foran mitt høyre øye, var en løve, og på den andre siden, foran mitt venstre, et bur. Jeg styrte løven med en spak, og buret med en annen. Poenget var selvfølgelig at jeg skulle få løven inn i buret. Men det gikk ikke. Det gikk aldri. Hver gang løven og buret holdt på å møtes, gikk de fra hverandre igjen, som på et blunk, bokstavelig talt. For jeg vet i dag at det var fordi jeg ikke hadde samstent syn. Men den idioten av en øyelege, det rasshølet, sa aldri det. Han fortalte meg aldri at det var grunnen. Så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk løven inn i buret. Det var frustrerende. Jeg trodde at det var øyelegen som saboterte leken, bare for å være jævlig. Og den mistanken ble ikke mindre da han senere åpnet opp øynene mine med fingrene sine, og lyste rett på pupillene mine med en sterk lykt. Han het Dr. Mengele, hvis jeg ikke husker feil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)