I dag da jeg var på Kolbotn-senteret, skjedde det to ganger at de automatiske dørene ikke ville åpne seg for meg. To forskjellige sett med dører også. Begge gangene måtte noen andre komme og stille seg ved siden av, sånn at dørene gikk opp. De episodene varte riktignok ikke så lenge, så det kan godt hende at dørene ville ha åpnet seg etter hvert, hvis jeg hadde fått sjansen til å prøve litt til. Men allikevel, to ganger? Det syntes jeg var rart. Kanskje det var noe jeg hadde på meg, som gjorde at dørene ikke reagerte? Et plagg for eksempel, som på en eller annen måte blender sensorene? Kanskje den sorte skinnjakken min? Jeg vet ikke.
Men det fikk meg til å tenke. Godt at jeg ikke har lav selvfølelse, tenkte jeg. For da ville jeg kanskje ha tatt det personlig. Godt at jeg ikke er paranoid heller.
Og så kom jeg på noe som kunne ha vært morsomt. Tenk om jeg hadde sendt et klagebrev på noe sånt. Jeg lurer på hvordan de som driver kjøpesenteret hadde reagert. Det hadde vært en morsom spøk. Jeg kunne ha skrevet noe sånn som dette: En gang kan jeg godta. Det har jeg forståelse for, det kan jeg sette på kontoen for utilsiktede uhell. Det kan skje med selv de mest moderne automatiske dører. Men når det skjer to ganger, med to FORSKJELLIGE sett med dører, som begge tilhører det samme kjøpesenteret, da kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det personlig og kalle det for det det er, en fornærmelse. Det føles som en bevisst ærekrenkelse, som et forsøk på å forringe min karakter og personlighet, ikke bare i mine egne øyne, men også i andres. Jeg ble på en måte umyndigjort da jeg måtte få hjelp til å åpne dørene. Noen som var bedre egnet enn meg, noen som dørene fant det mer fordelaktig å lystre enn meg, måtte tre inn i mitt sted, og på den måten for et øyeblikk slette min personlighet.
Det hadde vært morsomt å sett reaksjonen deres. Det vil si, jeg ville vel ikke ha fått sett reaksjonen, men jeg kunne ha ledd av svarbrevet. Mest sannsynlig ville de ha svart meg og beklaget, for det skal man jo gjøre nå, ettersom kunden alltid har rett, men samtidig ville de nok ha ledd av saken. Jeg håper i hvert fall at de ville ha gjort det. De ville kanskje også ha presentert den på årets julebord, som noe de ansatte kunne få le av.
Men hvorfor stoppe med brevet? Hvorfor ikke gå ordentlig hardt til verks? Jeg kunne kanskje til og med ha kontaktet TV2 hjelper deg. Vi kunne ha laget en rekonstruksjon av hva som skjedde denne skjebnesvangre dagen, syvogtyvende august, år totusenogti. Hva var det egentlig som skjedde? Med så mange kontrasterende vitneobservasjoner, ville det kanskje ha vært vanskelig å komme helt til bunns i saken. Jeg har min versjon, men med kontrasterende viteobservasjoner mener jeg da helt enkelt at de fleste som befant seg i nærheten rett og slett ikke observerte hva som skjedde. Det var vel faktisk bare to personer som var vitne til hendelsene, bortsett fra meg, og det var de to som hjalp meg med å åpne dørene. Og de var ikke hver for seg vitne til begge hendelsene, så sannsynligvis la de ikke like mye i det som jeg gjør nå. Kan hende har de allerede glemt? Kan hende har det bare forsvunnet i mengden av inntrykk et menneske får når man beveger seg rundt i et kjøpesenter en fredags ettermiddag. Så det kan bli vanskelig å danne seg et korrekt og objektivt bilde av hendelsen. Nei, forresten, over dørene er det jo videokameraer. De må jo ha fått det med seg. Så da kan ikke eierne av senteret benekte det. Og hvis de sier at opptakene har blitt slettet, ved et uhell kanskje, stiller de seg bare i et enda dårligere lys, for da innrømmer de at jeg har en sak. Det er i hvert fall sånn jeg ser det. Kanskje jeg til og med er så heldig at når TV2 filmer, så skjer det igjen. Dørene åpner seg ikke for meg: Se, der skjedde det igjen, kan det jeg si da. Så dere det? Fikk dere med dere det?
Hvis ledelsen av senteret lar være å svare på henvendelsen min, så kan jeg si: Ja, det understreker bare poenget mitt. Dere overser meg. På samme måte som dørene gjorde. Det beviser jo hele saken.
Samtidig som det er en morsom tanke, er det jo ikke helt utenkelig heller med automatiske dører som diskrimenerer. I et rasistisk land, for eksempel, kunne man jo ha stilt de inn sånn at de bare åpnet seg for folk med en viss hudfarge. Eller i et fascistisk land, som forsøker å gjøre alle personer om til samme type, så kunne man kanskje ha latt dørene stenge for folk med visse uønskede personlighetstrekk.
Hm, kanskje jeg burde sende det brevet allikevel? For kanskje er det noe enda mer ondsinnet som ligger bak, enn bare en simpel ærekrenkelse?
Nei, jeg skal gi meg nå. Jeg har melket denne hendelsen litt for mye. Det er ikke så mye melk igjen der nå, merker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar