Coen-brødrenes samlede verk

Etter å ha sett den siste Coen-filmen, A simple man, som jeg likte godt, slår det meg at Coen-brødrene er i ferd med å skape seg en veldig interessant filmografi. De har lagd såpass mange gode filmer nå - filmer som skiller seg ut og har et særpreg, samtidig som de bærer de to filmskapernes personlige stempel – at de til sammen kan utgjøre noe i nærheten av det man i forfatternes og bøkenes verden pleier å utgi som samlede verk. Jeg kan lett forestille meg DVD-ene deres i bokhyllen min, alle med lik design, en serie, omtrent som Knut Hamsuns samlede eller Morgan Kane. Gode filmer bør tåle å sammenlignes med andre kunstformer, selv om det meste av det som skytes på film, ikke tilhører den gruppen, og heller ikke har noe med kunst å gjøre. Det gjelder vel det meste av det som lages i USA. Men det er noen som allikevel skiller seg ut, som for eksempel Coen-brødrene. I løpet av de siste 20 årene har de greid å lage en rekke kvalitetsfilmer, Barton Fink, Fargo, Big Lebowski, bare for å nevne noen, som til sammen danner, om ikke en helhet, så i hvert fall en sammenheng. De har sin egen stil, både hva gjelder utseende og innhold. Det er ikke rene sjanger-filmer, men de henter mye inspirasjon fra klassisk amerikansk krim, fra forfattere som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Coen-brødrene lager sjeldent komedier, men filmene er allikevel alltid litt morsomme, med en ironisk distanse. For min del er det nettopp denne ironiske distansen som gjør at de aldri kommer til å lage en helt fantastisk film, selv om Fargo var i nærheten. De lager filmer om store menneskelige dramaer, men det blir aldri tragedie ut av det, ettersom latteren og komedien er innebygd i alt de gjør. Det er ikke som hos Shakespeare, hvor komedien er spredd utover dramaet, men heller motsatt: Alt som er tragedie hos Coen-brødrene er samtidig komedie. Og jeg vet ikke om jeg mener det på en positiv måte, selv om jeg liker mange av filmene deres. For noen ganger blir dette direkte ødeleggende for den historien de vil fortelle, som for eksempel i den Oscar-belønnede, eller hvorfor ikke bare Oscar-vinnende, No country for old men. Der forsøker de å skape en slags kritikk av et samfunn preget av vold, en slags det-var-bedre-før-historie, men den volden de har med i filmen, er ikke realistisk, det er film-vold utført av film-skurker - rå, for all del, men også morsom og finurlig.
Og denne morsomheten, som mange har blitt kjent med, og som mange liker, har ført til at alle filmskapere som lager det de selv tror er litt ”rare” og morsomme filmer, og alle journalister som tror at de gjenkjenner nettopp denne morsomheten, bruker utrrykket ”Coen-humor” som et slags kvalitets-stempel. Det er et uttrykk som har blitt brukt om så mye som ikke har truffet i nærheten av blink, at det for min del som regel beskriver filmer som er lite vellykkyde, det vil si, ikke morsomme nok til å være komedier, og ikke spennende nok til å være krim.