Filmkritikk

I britiske The Guardian, har jeg i det siste lest noen filmanmeldelser som jeg har reagert på. Det er måten de er gjort på som har fått meg til å reagere. Og det har ikke bare skjedd en gang, jeg ser et mønster, kanskje er det en trend, kanskje det er noe nytt de har begynt å lære bort på journalistskolene. Det journalistene gjør er at de intervjuer en filmskaper eller skuespiller i forbindelse med en ny film de har, og så blander de inn kritikk av filmen i det intervjuet som senere havner på trykk. På en måte virker det litt uærlig. For intervjuobjektet blir nemlig ikke konfrontert med kritikken, i hvert fall ikke mye av den. Det er journalisten som senere blander sine egne tanker inn i den ferdige artikkelen. Noe som gir journalisten en urettferdig fordel. Det er hans tanker vi blir sittende igjen med, ikke de stakkarslige kommentarene til filmskaperen selv. Og hvis journalisten er kritisk eller rett og slett misliker filmen, får man en følelse av at intervjuobjektet bare sitter og bokser i blinde, han vet ikke hvem eller hvor fienden er. Uansett hva han sier, er det journalistens tanker vi identifiserer oss med. Spesielt hvis vi ikke har sett filmen selv, og journalistens inntrykk er det eneste vi har å forholde oss til. For vi er alle vant til at kunstnere prøver å selge produktene sine, uansett om de er dårlige eller ikke. Så vi er alltid skeptiske til kunstnerens ord når de kommer for å prakke et nytt produkt på oss.

I Norge er journalistene mer snille, ikke med politikere, de blir stadig vekk kritisert, men med kunstnere. Intervjuet blir bare en plattform som kunstneren får lov til å reklamere for produktet sitt på. Intervjueren er til for å hjelpe. Se bare på Skavlan. Ikke bare prøver han å få gjestene sine til å høres ut som de mest fantastiske vesener som noensinne har tråkket på denne planeten, og det i det hele tatt før gjesten har fått satt seg i stolen. Men han stiller også ledende spørsmål, som for eksempel, hvordan føles det å være et av de mest fantastiske vesener som nonesinne har… ja, du vet.

Eller: Hvor stor og fantastisk er du egentlig? Skjønner vi i Norge i det hele tatt hvor stor du er?

Jeg må innrømme at jeg misliker sterkt den måten å intervjue folk på. Det blir så lite interessant. Det blir bare reklame. Dessuten blir alle som intervjues like. Det er det samme om du forsker på kreftkurer eller er med i en reality-serie, om du driver med nødhjelp i Sudan eller er med i melodi grand prix. Det eneste som teller er at du er litt berømt. Hva du gjør, eller hva slags produkter du produserer, er helt uinteressant. Derfor føles det litt forfriskende å lese filmanmeldelsene/intervjuene i The Guardian. De føles mer ærlige. Det er ikke bare bullshit. Samtidig reagerer jeg litt, for det er som sagt litt urettferdig.