Å komme seg til semifinale eller å vinne hele greia

Jeg leser i dag at Fabio Capello, landslagtreneren for England, sier at det vil være et personlig nederlag for ham dersom England ikke kommer helt til finalen i årets VM. Han mener altså at England er et av de to lagene som kommer til å spille den siste kampen.

Og jeg tenker: Jeg har hørt det før. Ikke at England blir spådd et lysende mesterskap, det også selvfølgelig, men at spillere, trenere, kommentatorer og fotballinteresserte generelt, sier at et lag skal komme seg til finalen. Til finalen? Hvorfor ikke lenger?

Jeg synes det er rart. Jeg mener: Hvorfor ikke trekke det helt ut? Hvorfor ikke si at de kommer til å vinne hele mesterskapet? Hvorfor nøye seg med finalen? Hvis de er flinke nok til å komme seg til finalen, er de vel også flinke nok til å vinne hele greia? Hvorfor ikke helt enkelt si: Vi kommer til å vinne årets VM?

Jo, for hvis man sier det, at man kommer til å vinne hele mesterskapet, høres det ut som hovmod. Det høres ut som oppskriften på hvordan man skal tape, fordi man tror det er lett å vinne. Dessuten er det direkte usympatisk. Man høres mer beskjeden ut hvis man ”bare” sier at man skal nå finalen, for da har man fortsatt en jobb å gjøre, man ligger ikke på latsiden. Man er rustet til å spille en finale.

Men det rare er at det også fungerer for de som ser på. Lag som kommer seg til finalene blir hyllet som helter. Men hvis de bare noen dager senere taper, i noen av de avsluttende kampene, er de tilbake på null igjen. Både lag og tilhengere synes det er trist. Det er som om de foregående triumfene aldri hadde skjedd. Men det gjelder selvfølgelig ikke bare for de tapende lagene, men også for de som vinner. Folk feirer for eksempel som gale når et lag vinner VM. Men seieren glemmes fort. Det er ikke noe varig. Hvis det samme laget ikke gjør det like bra to år senere, i EM, er de tilbake igjen til der de var før den tidligere seieren. De klarer ikke engang å trøste seg med at laget har vunnet tidligere. Seieren er ikke noe varig. Det er bare et evig marsvinjul. Det ender ikke noe sted. Vi tror kanskje at det skal ende, men det gjør ikke det. Det bare fortsetter og fortsetter. Vi når aldri frem til enden av regnbuen. Det blir ikke noe mer. Forestillingen om at noe skal bli bra, er bare en illusjon. Det blir aldri bra. Nok. Etter helgen kommer mandagen. Og alle mandager er like.

Det gjelder for Cappelo og England også. Hvis de vinner hele mesterskapet, det vil si at de ikke bare kommer seg til finalen, så forventer jeg meg at et av første spørsmålene Capello får etterpå er: Hvordan ser du for deg EM om to år?

(Finnes det forresten noe kjedeligere enn pressekonferanser i forbindelse med fotballkamper? Det har jo blitt så vanlig nå. Flere dager i forveien til de fleste kamper jeg ser, sitter spillere og trenere og svarer på spørsmål. Og det er de samme spørsmålene og de samme svarene hele tiden. Spesielt de samme svarene. Herregud! Hva annet kan man si enn at man skal forsvare seg, men at man også skal vinne? Det er jo hele spillet?)