Barn og foreldre

Rart å se at jenter jeg gikk på skole med, nå har blitt til damer, som blir kalt for mamma av små barn. Ikke så rart at mammaer blir kalt for mamma, men rart at de har blitt til mammaer. Det er kanskje feil av meg å tenke sånn, men for meg blir livet litt skjørere når jeg tenker på det. Unge usikre jenter har blitt til de stolpene i livet som jeg forestilte meg at mødre var da jeg var liten. Det gjelder selvfølgelig også fedre. De har kanskje blitt voksne, men de har ikke forandret seg på måter man forestilte seg at de skulle forandre seg. Det er kanskje ikke riktig å si at de fortsatt er barn, for man kunne likevel si at de ble født litt voksne. Man er stort sett den samme personen hele livet. Det at man henter barn i barnhagen, betyr ikke at man har lært nok om livet til å ta riktige avgjørelser for seg selv og andre. Det er ikke så mye som skal til for å bli gravid. Det er ikke vanskelig. Snarere tvert imot: det er lett. Det er omtrent like lett som å være tørst og så slukke tørsten med vann. Den eneste forskjellen er at et nytt liv begynner å ta form i magen. Man blir grundig sjekket hvis man vil adoptere et barn, men hvem som helst kan bli gravid. Det er vanlig å gjøre narr av denne selvmotsigelsen, men samtidig, hvem kan forestille seg en verden hvor det er annerledes? Det er en umulig tanke. Det går ikke an. Selv ikke den verste politistaten kan gå rundt og abortere fostre til det de mener er uegnete foreldre. Det går ikke an. Men man kan derimot gjøre en grundig undersøkelse av de som ønsker å adoptere. Det er jo en selvfølge. Det får meg til å tenke på Bill Hicks sine ord, om at så lenge det finnes barn her i verden som trenger foreldre, burde vi ta oss av dem, før vi føder nye barn. Det er for meg også en selvfølge.