Conspiricy

Jeg så nettopp en veldig bra film, ”Conspiracy,” fra 2001. Det er en TV-film, laget av HBO, så den har aldri gått på kino. Men den fortjener virkelig et stort publikum. Den handler om Wansee-konferansen, møtet som fant sted i 1942, ved sjøen Wansee utenfor Berlin, der ”den endelige løsningen,” eller drapet på seks millioner jøder, ble bestemt - både AT man skulle gjøre det, men også hvordan.

Det vil si: Mye var nok bestemt på forhånd. En del føringer, mildt sagt, hadde vel blitt lagt av Hitler og hans nærmeste. Men oppdraget med å planlegge og utføre den endelige løsningen, som nazistene kalte det, ble gitt til general Reinhard Heydrich. I filmen kaller de ham for general, og det var vel det han ble kalt i virkeligheten også, men som typisk er for nazitoppene, så hadde han en haug med titler. Det er vanskelig å si hva slags tittel han til enhver tid hadde, i hvert fall for meg, men at han tilhørte nazi-eliten er det ingen tvil om. Han var blant annet Himmlers nestkommanderende i SS.

I filmen spilles han av Kenneth Branagh, og han gjør det på en helt utrolig måte. Det er virkelig en fantastisk prestasjon. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden, så hadde han fått Oscar for den rollen. Han burde i det minste ha vært kjent for den. Men jeg vet jo at filmer som Conspiracy ikke engang blir nevnt i Oscar-sammenheng. Det har ikke bare med det lille TV-formatet å gjøre, det også selvfølgelig, men viktigere, filmer som ikke er sentimentale, som ikke spiller på følelsene våre, men på tankene, når ikke fram der. Og jeg som aldri helt har forstått det store ved Kenneth Branagh. Jeg husker jo at han var en "golden boy." Han lagde noe sånt som tre store Shakespeare-filmatiseringer før han i det hele tatt hadde fylt tretti. Han var liksom arvatgeren etter Laurence Olivier. Men så forsvant han. Han brant seg på et par store Hollywood-produksjoner. Ikke det første, og helt sikkert ikke det siste, talentet som blir spist opp av det maskineriet. Etter det virker det som han har innfunnet seg mer med en en birolle-tilværelse. Men han fortjener å få vist fram talentet sitt litt oftere.

Det er selvfølgelig ikke bare Branagh som gjør en god jobb i filmen. Dette er ordentlige saker. Man skjønner med en gang at det er dyktige og intelligente folk som står bak. De har virkelig satt seg inn i historien. Og de forteller den på en overraskende og spennende måte. Det er et poeng med dramatikken her - en annen type poeng, og en annen måte å få det fram på enn det jeg er vant til å se i amerikansk film. Det merker man med en gang filmen begynner. Den starter med at tjenerskapet på det idylliske landstedet nervøst forbereder seg på det fine besøket som skal komme. Det er representanter for det tredje rikets øverste lederskap som er på vei. Den som har overoppsynet med det hele er Adolf Eichmann, den kaldblodige byråkraten som senere skal bli kjent som en av de viktigste organisatorene av det vi kjenner som holocoast. Men på denne tiden hadde han ikke en så framtredende rolle, ettersom de største grusomhetene med gasskamrene og krematoriene kom litt senere, som et resultat av nazi-tysklands sviktende krigslykke, og selvfølgelig, som et resultat av nettopp Wansee-konferansen.

Noe av det groteske ved filmen er at den i begynnelsen kan minne litt om et slags typisk kammerspill. Gjestene ankommer en etter en, hver og en blir presentert for hverandre, og for oss. Vi kan få inntrykk av at den skal handle om en gruppe mennesker, som presses sammen, i løpet av en gitt tidsperiode og på et bestemt sted, som de ikke kan komme seg vekk fra, og at det av det vil bli dramatikk, og kanskje ende i en form for renselse. Men så husker man hva dette egentlig er, og hva slags tragiske følger det fikk for så mange mennesker, og så kommer man på at karakterene i filmen og deres føleser og historie ikke er det viktigste. Det er derimot konsekvensene av det de gjorde, som er det viktigste.

Gjestene ankommer, som sagt. De venter på hovedpersonen, Reinhard Heydrich, generalen, Nazisten med stor N, den av møtedeltagerne som har mest makt, og også den som står Hitler nærmest. Hvis det er noen der som får julekort fra Hitler, så er det han. Alle andre har ankommet, det er bare Heydrich de venter på. Gjestene går og småtripper og prater litt nervøst sammen. De benytter anledningen til å baksnakke ham litt, si ting de ellers aldri ville ha våget å si direkte til ham. Noen påpeker blant annet at han helt sikkert kommer for sent bare for å få gjøre en dramatisk entre. Noe av det originale med filmen, er at all denne nervøsiteten gjør at i hvert fall jeg, som har sett en del filmer om andre verdenskrig, forventer meg å snart få se en typisk streng og ekkel nazi-boss. Men når general Heydrich til slutt ankommer, i Kenneth Branaghs skikkelse, viser han seg å være en morsom, sjarmerende og livsvant intelligent mann, med kvikke kommentarer og en lett og ledig stil. Han er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Det er han som blir den viktigste personen i filmen, med rette, ettersom han i virkeligheten var den personen med mest makt, og den som ledet møtet. Men også fordi det er han som mest gjør at vi, som publikum, må stille oss en del ubehagelige spørsmål. Han fortsetter å være smart og kvikk gjennom hele filmen. Flere ganger blir vi vitne til at han bruker trusler, men ikke på en måte som gjør at han blir så ubehagelig som vi er vant til å se nazi-ledere på film. For det ville det ha vært mye lettere å ta avstand fra. Både for oss som ser på, men også for møtedeltagerne. De hadde ikke engang behøvd å protestere åpenlyst. En skrikende brutal autoritet ville automatisk ha skapt litt ubalanse. Å gå med på noe av frykt er ikke det samme som å bli overtalt av argumenter. Utfallet vil kanskje bli det samme, men hvis man har blitt tvunget til å begå en ugjerning, er det lettere å bruke det som unnskyldning i ettertid. Heydrich kommer med trusler, noen ganger litt skjult, andre ganger mer tydelig, men det er allikevel ikke det som preger ham mest. Det som gjennomsyrer ham, og stemningen rundt bordet, er at han har en utrolig sterk vilje. Han styrer møtet, ikke nødvendigvis på en diktatorisk måte, folk avbryter ham og han lar dem gjøre det, folk spøker og ler, og han ler med. Men han får allikevel viljen sin igjennom - utryddelsen av jødene - ved hjelp av sjarm, trusler, men også overtalelseskunst. Han får det til å virke som om avgjørelsen blir tatt der og da, men vi skjønner, vi ser det på blikket hans, og vi tyder det av det han sier, at dette er noe han har hatt klart for seg lenge før denne dagen. Dette er bare en formalitet for ham. Ikke det at de andre er uskyldige, eller at de som sagt blir tvunget. Det ville det vært helt feil å si, filmen prøver heller ikke å påstå det. Noen blir kanskje utsatt for press, i hvert fall mer eller mindre. Men han lar dem allikevel få en følelse av at de er med på å resonere seg fram til den "løsningen" som skal bli til ”den endelige løsningen.” De er med på det. Det er få som har noen innvendinger, i hvert fall noen som får oss til å bli mildere stemt. Alle har det samme utgangspunktet, at jødene er et problem, et problem de må finne en løsning på. Heydrich har allerede bestemt seg for hva slags løsning det skal bli. Han har ingen moralske skrupler. Det eneste han tenker på er å få overtalt de andre. Det er noe av det som gjør, ikke bare han, men hele filmen så urovekkende. Hvis jeg skal sammenligne med en annen film om holocoast, Schindlers liste, der Ralph Fiennes er den som representerer nazi-bødlene, i form av leirkommandanten Höss, så synes jeg Heydrich i Conspiracy skaper mye mer ubehag. Han er langt mer skremmende. Og omstendighetene rundt ham er langt mer skremmende. Kommandanten i Schindlers liste er det mye lettere å avfeie. Han virker anormal. Det ville selvfølgelig ha vært skremmende å være i nærheten av ham, og grusomt hvis man var offer for handlingene hans. Men etter krigen blir, og ble, han drept, og vi kan gjøre oss ferdige med ham. Det virker som om han ikke kunne ha blitt den han ble under andre omstendigheter. Heydrich derimot (tolket av Branagh, jeg vet ikke hvordan han var i virkeligheten,) er en person jeg kan forestille meg at ville ha gjort det ”bra,” hvis man kan si det sånn, uansett krig eller ikke. Han kunne ha kommet seg fram overalt. Pågrunn av kynismen, selvfølgelig, men også pågrunn av intelligensen og sjarmen.

Filmen vinner på at den ikke følger en normal dramaturgi. Det skulle kanskje bare mangle, ettersom den er basert på en virkelig hendelse. Men det er ingen helter her. Det er ikke meningen at den skal gi oss noe håp, eller at de
n skal "løfte" oss eller røre oss. Det er ikke poenget. Den prøver bare å gi en forklaring på hvordan det som skjedde kunne skje. Så det er ikke karakterene i filmen vi skal bry oss om, men alle de som ble ofre for det de så kaldt og rått bestemte seg for.

Filmen viriker veldig troverdig. Rart kanskje, med tanke på at de tyske nazi-toppene spilles av erkebritiske skuespiller, som nevnte Kenneth Brannagh, men også Colin Firth, med andre. De prøver heller ikke å legge skjul på det. For de snakker også erkebritisk, uten spor av den typiske nazi-aksenten (we shall zee…) vi har blitt så vant til å høre på film. Det er nok et bevisst valg. Og et godt valg, synes jeg. For det er uansett ikke det som er poenget. Vi vet at vi ikke er vitne til virkeligheten, men en gjengivelse av den. Dessuten gir den litt fine overklasse-engelsken inntrykk av at dette er en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som representanter for en høyerestående kultur. Det var jo ikke barbarer som satt der. De fleste var høyt utdannede og tilhørte overklassen i Tyskland, og det før Hitler kom til makten.

Så det er en troverdig gjengivelse, synes jeg. For jeg har jo hørt og lest om den beryktede Wansee-konferansen tidligere. Men selv om jeg har hørt og lest om det, så er det selvfølgelig vanskelig å forså hvordan en gruppe dannede og intelligente mennesker kan bestemme seg for å ta livet av millioner av andre mennesker, menn, barn, kvinner, foreldre, brødre og søstre, i løpet av noen få timer. Tidsaspektet har kanskje ikke noe å si her. Det ville selvfølgelig ha vært grusomt og uforståelig uansett hvor lang tid de hadde brukt på å komme fram til det de kom fram til. Bare det at de i det hele tatt kan ta det opp, at en eller flere personer kan foreslå noe sånt, er, og skal være, ufattelig. Men denne filmen prøver i hvert fall å vise hvordan det kan ha skjedd.