Søppelpost

For et par år siden klistret jeg et merke med ”Nei takk til uadressert reklame” på postkassen min. Jeg ga også beskjed til postkontoret om at jeg ikke ville ha noe. I løpet av de siste dagene har klistremerket av en eller annen grunn blitt borte. Og med en gang åpnes slusene, postkassen fylles opp av bunker med meningsløs papirreklame. Jeg gidder ikke engang å se på det. Det går rett i søppelkassen, selvfølgelig. Fra postkassen, og så over til søppelkassen. Puh. For et blodslit. Nei, jeg skal ikke påstå det. Det koster meg ikke så mye, verken av tid eller krefter, men allikevel så bortkastet, tenker jeg. Både for min egen del, og for alle trærne som har måttet ofre seg for all den unødvendige papirproduksjonen, men også for de som produserer det og de som deler det ut. Jeg nevner meg selv først, selvfølgelig, og så trærne. Ikke spesielt egosentrisk. Men jeg unnskylder meg med at jeg ikke helt vet hva slags trær det er snakk om. Jeg klarer ikke helt å gi dem et ansikt. Eller et navn. Vanskelig det der. Uansett: Det føles ekstremt unødvendig å bare flytte papir, som noen har lagt der, noen som får betalt for å gjøre nettopp det, fra en kasse, over til en annen. Kunne de ikke bare ha lagt det rett i søppelkassen, hvis de absolutt ville bli kvitt det? Jeg skjønner at de som produserer reklamen, ønsker noe annet enn bare å bli kvitt det, men de som deler det ut kan vel ikke bry seg. Brenn det, kast det, kjør det vekk. Jeg skal ikke sladre. Jeg vil ikke ha det. Jeg har jo gitt beskjed om at jeg ikke vil ha det. Men bare fordi klistremerket har falt av, tolkes det som at jeg allikevel ønsker det. Som om jeg liksom skulle ha ombestemt meg. Etter to reklamefrie år, angrer jeg meg og får lyst til å se hva som beveger seg i papirreklameverdenen igjen? Liksom. Og hvem er det som deler det ut? Jeg ser dem jo aldri. Jeg tror den eller de kommer før postbudet, kanskje en gang midt på natten, sånn at ingen får stanset dem. De er ute sammen med grevlingene. Men nå er jeg kanskje urettferdig. Det er vel ikke deres feil. De gjør jo bare en jobb. Det er helt sikkert bare ærlige mennesker som forsøker å tjene til livets opphold. Allikevel har jeg vanskelig for å forestille meg dem som noe annet enn vemmelige vesener. Jeg tror de har snabler i stedet for neser, og avlange hodeskaller. Men det er som sagt bare noe jeg tror. Og hvis jeg hadde hatt en konspiratorisk hjerne, kunne jeg kanskje ha innbilt meg at det var de samme som la reklamen der som hadde fjernet klistremerket. Men det tror jeg vel egentlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det. Jeg regner med at det bare satt litt løst på.

Så mye greiere det hadde vært om de bare sendte ut reklamen på e-post. Der sorteres jo det man ikke ønsker vekk automatisk. Men det er vel kanskje nettopp derfor de sverger til den gamle papirløsningen. Det er den eneste måten de kan få søppelposten fram på. Søppelpost er forresten et veldig bra ord. Mye mer beskrivende enn uadressert reklame. La oss håpe at bedriftene en gang blir tvunget til å sende reklamen på mail, med tanke på skadene all den unødvendige papirbruken påfører miljøet – og med tanke på meg, selvfølgelig. Det er i hvert noe som kan forbedres i fremtiden. Jeg tror det kommer til å bli bedre. På det området er jeg en pur fremtids-optimist.