16 år siden Oklahoma

Neste mandag er det 16 år siden Timothy McVeigh bombet en føderal bygning i Oklahamo, og med det tok livet av 168 mennesker. Det var det største terroranslaget på amerikansk jord fram til da, og det som hadde tatt flest liv. Noen få år senere, faktisk bare seks, kræsjet Mohammed Atta og hans kumpaner fly inn i World Trade Center, og fra og med den dagen, jeg gidder ikke engang å si datoen, den som alle som har levd på denne planeten i løpet av de siste ni årene har fått brennmerket inn i pannebrasken, overskygget skjeggete menn fra Midt-Østen alle andre trusselbilder. Timothy McVeigh og hans høyreorinterte trosfeller ble til morgendagens fish & chips-papir, som man sier i England.

Jeg husker godt bombene I Oklahoma, og når jeg tenker tilbake på det, slår det meg at det skjedde i en helt annen tid. Mediebildet var helt annerledes da. Islam-terrorisme var noe som i beste fall dukkket opp i en og annnen Chuck Norris-film, som for eksempel Invasion USA og Delta Force (med en skjeggete Robert Forster som arabisk terrorist,) men som i verste fall ga seg utslag i mindre attentat, som det mot World Trade Center i 93, der bombler ble utløst i garasjen av en viss Ramzi Yousef, og tok livet av seks personer. Det var et stort sjokk og tap, selvfølgelig, men ikke noe i nærheten av det søsterangrepet som åtte år senere skulle velte de to tvillingtårnene. Osama Bin Laden var ikke kjendis. Kapitalismen hadde seiret over kommunismen noen år tidligere. Sovjet-unionen, 1900-talllets store trussel mot vesten, hadde falt. USA hadde ikke lenger noen store ytre fiender å snakke om. Det vi derimot fikk høre om av trusler i USA, var voldelige opptøyer blant den svarte delen av befolkningen, og irrasjonellle voldshandlinger utført av ”gale” amerikanere. ”Amerikanerne er gale”, pleide vi å si. I USA fantes det grupper av mennesker med underlige forestillinger. Og disse menneskene hadde våpen. Masse våpen. Og det var selvføglelig ikke forestillingene deres som ble fryktet, men våpnene. En ekkel, mørk og paranoid dommedags-stemning emanerte konstant ut fra USA, omtrent som radiobølgene i den gamle RKO-logoen. Store deler av befolkningen følte at de ikke kunne stole på sine medborgere, mens andre deler følte at de ikke kunne stole på regjeringen og statsapparatet. Sektlederen Davis Koresh og hans tilhengere nektet å overgi seg da tilholdstedet deres ble angrepet av de føderale myndighetene. De slo tilbake, noe som resulterte i at flere av dem ble brent inne, deriblant sektleder Koresh selv. Dette ble av noen høyrevridde ”frihetselskere” tatt som en bekreftelse på at en alternativ livsstil ikke lenger var mulig i USA. En av de som lot seg opprøre var i hvert fall den smått Eminem-lignende Timothy McVeigh (han ligner litt på Eminem, det synes i hvert fall jeg.) Han var en såkalt patriot. Bombeattentatet i Oklahoma var hans svar, eller hevn, på det han oppfattet som undertrykkelse fra myndighetenes side. USA skulle jo være fritt, mente, og mener fortsatt, disse patriotene. Eller rettere sagt, man behøver ikke å være patriot for å mene det. Denne tanken går helt tilbake til de første tilstrømningene av flyktninger til det amerikanske kontinent fra de undertrykkende regimene i Europa på 1600-tallet. Og den går selvfølgelig tilbake til den amerikanske revolusjon, som resulterte i løsrivelsen fra det mektige Storbritannia og en egen amerikansk grunnlov, der alle mulige frihetsidealer ble lovfestet en gang for alle, men selvfølgelig ikke for alle. Slaver måtte fortsette å være slaver. Til og med den store presidenten, Thomas Jefferson, opplysningsmannen som førte grunnloven i pennen, eide slaver. Ikke bare en eller to, men flere hundre. Så man må altså se for seg at han satt på kontoret sitt i Monticello, og arbeidet med utkast og ideer til den liberale amerikanske grunnloven, mens hundrevis av slaver arbeidet rundt ham. Det blir sagt at USA er bygd på selvmotsigelser. Men det er de vel ikke alene om. Det er bare det at selvmotsigelsene blottstiller seg så ofte der. De står så tydelig fram.

Bombeattentatet i Oklahoma var sjokkerende og brutalt. Plutselig befant fienden seg i USA. Fienden var amerikansk. Noen få år senere ble alt dette snudd på hodet, som følge av terroraksjonene i New York. Igjen fikk USA en ytre fiende. Patriot ble den store hedersbetegnelsen. I motsetning til ordet terrorist, som ble et lett ord å ty til når man man skulle beskrive en ofte usynlig og uklar fiende, men ikke så uklar at man ikke forstod at det handlet om skjeggete menn, med mørk hud og ansiktet vendt mot Mekka. De som ikke var med patriotene, var som kjent imot dem, på lag med terroristene. Et av spørsmålene ble nå om man skulle kalle pommes frittes for french fries eller freedom fries, som følge av at franskmenene så ut til å like terrorister bedre enn våpenraslende amerikanske patrioter. Timothy McVeigh var en patriot. Det var i hvert fall sånn han definerte seg selv. Litt ironisk da at han fikk dødsstraff og ble henrettet i år 2001.

Det var mye som skjedde i 2001.