Conspiricy

Jeg så nettopp en veldig bra film, ”Conspiracy,” fra 2001. Det er en TV-film, laget av HBO, så den har aldri gått på kino. Men den fortjener virkelig et stort publikum. Den handler om Wansee-konferansen, møtet som fant sted i 1942, ved sjøen Wansee utenfor Berlin, der ”den endelige løsningen,” eller drapet på seks millioner jøder, ble bestemt - både AT man skulle gjøre det, men også hvordan.

Det vil si: Mye var nok bestemt på forhånd. En del føringer, mildt sagt, hadde vel blitt lagt av Hitler og hans nærmeste. Men oppdraget med å planlegge og utføre den endelige løsningen, som nazistene kalte det, ble gitt til general Reinhard Heydrich. I filmen kaller de ham for general, og det var vel det han ble kalt i virkeligheten også, men som typisk er for nazitoppene, så hadde han en haug med titler. Det er vanskelig å si hva slags tittel han til enhver tid hadde, i hvert fall for meg, men at han tilhørte nazi-eliten er det ingen tvil om. Han var blant annet Himmlers nestkommanderende i SS.

I filmen spilles han av Kenneth Branagh, og han gjør det på en helt utrolig måte. Det er virkelig en fantastisk prestasjon. Hvis det hadde vært noen rettferdighet i verden, så hadde han fått Oscar for den rollen. Han burde i det minste ha vært kjent for den. Men jeg vet jo at filmer som Conspiracy ikke engang blir nevnt i Oscar-sammenheng. Det har ikke bare med det lille TV-formatet å gjøre, det også selvfølgelig, men viktigere, filmer som ikke er sentimentale, som ikke spiller på følelsene våre, men på tankene, når ikke fram der. Og jeg som aldri helt har forstått det store ved Kenneth Branagh. Jeg husker jo at han var en "golden boy." Han lagde noe sånt som tre store Shakespeare-filmatiseringer før han i det hele tatt hadde fylt tretti. Han var liksom arvatgeren etter Laurence Olivier. Men så forsvant han. Han brant seg på et par store Hollywood-produksjoner. Ikke det første, og helt sikkert ikke det siste, talentet som blir spist opp av det maskineriet. Etter det virker det som han har innfunnet seg mer med en en birolle-tilværelse. Men han fortjener å få vist fram talentet sitt litt oftere.

Det er selvfølgelig ikke bare Branagh som gjør en god jobb i filmen. Dette er ordentlige saker. Man skjønner med en gang at det er dyktige og intelligente folk som står bak. De har virkelig satt seg inn i historien. Og de forteller den på en overraskende og spennende måte. Det er et poeng med dramatikken her - en annen type poeng, og en annen måte å få det fram på enn det jeg er vant til å se i amerikansk film. Det merker man med en gang filmen begynner. Den starter med at tjenerskapet på det idylliske landstedet nervøst forbereder seg på det fine besøket som skal komme. Det er representanter for det tredje rikets øverste lederskap som er på vei. Den som har overoppsynet med det hele er Adolf Eichmann, den kaldblodige byråkraten som senere skal bli kjent som en av de viktigste organisatorene av det vi kjenner som holocoast. Men på denne tiden hadde han ikke en så framtredende rolle, ettersom de største grusomhetene med gasskamrene og krematoriene kom litt senere, som et resultat av nazi-tysklands sviktende krigslykke, og selvfølgelig, som et resultat av nettopp Wansee-konferansen.

Noe av det groteske ved filmen er at den i begynnelsen kan minne litt om et slags typisk kammerspill. Gjestene ankommer en etter en, hver og en blir presentert for hverandre, og for oss. Vi kan få inntrykk av at den skal handle om en gruppe mennesker, som presses sammen, i løpet av en gitt tidsperiode og på et bestemt sted, som de ikke kan komme seg vekk fra, og at det av det vil bli dramatikk, og kanskje ende i en form for renselse. Men så husker man hva dette egentlig er, og hva slags tragiske følger det fikk for så mange mennesker, og så kommer man på at karakterene i filmen og deres føleser og historie ikke er det viktigste. Det er derimot konsekvensene av det de gjorde, som er det viktigste.

Gjestene ankommer, som sagt. De venter på hovedpersonen, Reinhard Heydrich, generalen, Nazisten med stor N, den av møtedeltagerne som har mest makt, og også den som står Hitler nærmest. Hvis det er noen der som får julekort fra Hitler, så er det han. Alle andre har ankommet, det er bare Heydrich de venter på. Gjestene går og småtripper og prater litt nervøst sammen. De benytter anledningen til å baksnakke ham litt, si ting de ellers aldri ville ha våget å si direkte til ham. Noen påpeker blant annet at han helt sikkert kommer for sent bare for å få gjøre en dramatisk entre. Noe av det originale med filmen, er at all denne nervøsiteten gjør at i hvert fall jeg, som har sett en del filmer om andre verdenskrig, forventer meg å snart få se en typisk streng og ekkel nazi-boss. Men når general Heydrich til slutt ankommer, i Kenneth Branaghs skikkelse, viser han seg å være en morsom, sjarmerende og livsvant intelligent mann, med kvikke kommentarer og en lett og ledig stil. Han er ikke det jeg forventet i det hele tatt. Det er han som blir den viktigste personen i filmen, med rette, ettersom han i virkeligheten var den personen med mest makt, og den som ledet møtet. Men også fordi det er han som mest gjør at vi, som publikum, må stille oss en del ubehagelige spørsmål. Han fortsetter å være smart og kvikk gjennom hele filmen. Flere ganger blir vi vitne til at han bruker trusler, men ikke på en måte som gjør at han blir så ubehagelig som vi er vant til å se nazi-ledere på film. For det ville det ha vært mye lettere å ta avstand fra. Både for oss som ser på, men også for møtedeltagerne. De hadde ikke engang behøvd å protestere åpenlyst. En skrikende brutal autoritet ville automatisk ha skapt litt ubalanse. Å gå med på noe av frykt er ikke det samme som å bli overtalt av argumenter. Utfallet vil kanskje bli det samme, men hvis man har blitt tvunget til å begå en ugjerning, er det lettere å bruke det som unnskyldning i ettertid. Heydrich kommer med trusler, noen ganger litt skjult, andre ganger mer tydelig, men det er allikevel ikke det som preger ham mest. Det som gjennomsyrer ham, og stemningen rundt bordet, er at han har en utrolig sterk vilje. Han styrer møtet, ikke nødvendigvis på en diktatorisk måte, folk avbryter ham og han lar dem gjøre det, folk spøker og ler, og han ler med. Men han får allikevel viljen sin igjennom - utryddelsen av jødene - ved hjelp av sjarm, trusler, men også overtalelseskunst. Han får det til å virke som om avgjørelsen blir tatt der og da, men vi skjønner, vi ser det på blikket hans, og vi tyder det av det han sier, at dette er noe han har hatt klart for seg lenge før denne dagen. Dette er bare en formalitet for ham. Ikke det at de andre er uskyldige, eller at de som sagt blir tvunget. Det ville det vært helt feil å si, filmen prøver heller ikke å påstå det. Noen blir kanskje utsatt for press, i hvert fall mer eller mindre. Men han lar dem allikevel få en følelse av at de er med på å resonere seg fram til den "løsningen" som skal bli til ”den endelige løsningen.” De er med på det. Det er få som har noen innvendinger, i hvert fall noen som får oss til å bli mildere stemt. Alle har det samme utgangspunktet, at jødene er et problem, et problem de må finne en løsning på. Heydrich har allerede bestemt seg for hva slags løsning det skal bli. Han har ingen moralske skrupler. Det eneste han tenker på er å få overtalt de andre. Det er noe av det som gjør, ikke bare han, men hele filmen så urovekkende. Hvis jeg skal sammenligne med en annen film om holocoast, Schindlers liste, der Ralph Fiennes er den som representerer nazi-bødlene, i form av leirkommandanten Höss, så synes jeg Heydrich i Conspiracy skaper mye mer ubehag. Han er langt mer skremmende. Og omstendighetene rundt ham er langt mer skremmende. Kommandanten i Schindlers liste er det mye lettere å avfeie. Han virker anormal. Det ville selvfølgelig ha vært skremmende å være i nærheten av ham, og grusomt hvis man var offer for handlingene hans. Men etter krigen blir, og ble, han drept, og vi kan gjøre oss ferdige med ham. Det virker som om han ikke kunne ha blitt den han ble under andre omstendigheter. Heydrich derimot (tolket av Branagh, jeg vet ikke hvordan han var i virkeligheten,) er en person jeg kan forestille meg at ville ha gjort det ”bra,” hvis man kan si det sånn, uansett krig eller ikke. Han kunne ha kommet seg fram overalt. Pågrunn av kynismen, selvfølgelig, men også pågrunn av intelligensen og sjarmen.

Filmen vinner på at den ikke følger en normal dramaturgi. Det skulle kanskje bare mangle, ettersom den er basert på en virkelig hendelse. Men det er ingen helter her. Det er ikke meningen at den skal gi oss noe håp, eller at de
n skal "løfte" oss eller røre oss. Det er ikke poenget. Den prøver bare å gi en forklaring på hvordan det som skjedde kunne skje. Så det er ikke karakterene i filmen vi skal bry oss om, men alle de som ble ofre for det de så kaldt og rått bestemte seg for.

Filmen viriker veldig troverdig. Rart kanskje, med tanke på at de tyske nazi-toppene spilles av erkebritiske skuespiller, som nevnte Kenneth Brannagh, men også Colin Firth, med andre. De prøver heller ikke å legge skjul på det. For de snakker også erkebritisk, uten spor av den typiske nazi-aksenten (we shall zee…) vi har blitt så vant til å høre på film. Det er nok et bevisst valg. Og et godt valg, synes jeg. For det er uansett ikke det som er poenget. Vi vet at vi ikke er vitne til virkeligheten, men en gjengivelse av den. Dessuten gir den litt fine overklasse-engelsken inntrykk av at dette er en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som representanter for en høyerestående kultur. Det var jo ikke barbarer som satt der. De fleste var høyt utdannede og tilhørte overklassen i Tyskland, og det før Hitler kom til makten.

Så det er en troverdig gjengivelse, synes jeg. For jeg har jo hørt og lest om den beryktede Wansee-konferansen tidligere. Men selv om jeg har hørt og lest om det, så er det selvfølgelig vanskelig å forså hvordan en gruppe dannede og intelligente mennesker kan bestemme seg for å ta livet av millioner av andre mennesker, menn, barn, kvinner, foreldre, brødre og søstre, i løpet av noen få timer. Tidsaspektet har kanskje ikke noe å si her. Det ville selvfølgelig ha vært grusomt og uforståelig uansett hvor lang tid de hadde brukt på å komme fram til det de kom fram til. Bare det at de i det hele tatt kan ta det opp, at en eller flere personer kan foreslå noe sånt, er, og skal være, ufattelig. Men denne filmen prøver i hvert fall å vise hvordan det kan ha skjedd.

Norge i krig

Kistene med de fire norske soldatene som ble drept i Afghanistan i forrige uke, landet i dag i Norge, og i den forbindelse ble det holdt en minneseremoni. Forsvarsministeren, Faremo, var en av de som holdt tale. Hun sa at de fire soldatene døde for at vi andre skal få sikkerhet. Noe jeg vil påstå er en blank løgn. Hvis hun mener at Afghanistan noensinne har vært en trussel mot Norge, bør hun si det. Men det tror jeg ikke hun vil si, for hun vet at det ikke er tilfelle. Hvis hun ikke da sikter til noe annet, med de litt vage ordene ”vi andre.” I så fall er det vanskelig å forstå hva eller hvem. Afghanistans befolkning kan det ikke være, ettersom det nettopp er store deler av befolkningen der vi er i krig mot. Det er jo hele problemet. Taliban får oppslutning, NATO-styrkene får det ikke. Eller kanskje hun tenker på amerikanerne og 9/11. Når amerikanerne snakker om krigen i Afghanistan, legger de hele tiden vekt på ordene Al Quaida. Det er de ordene som har mest effekt. Det er de det blir ført krig mot. Det høres jo ut som James Bond-skurker. Og så selvfølgelig Osama Bin Laden. Det er effektive skremsels-ord som tåkelegger sannheten. Dessuten glemmer vi som hører de ordene at det egentlig er en krig, for de får det bare til å høres ut som et spesialoppdrag for elitestyrker. Men sannheten er vel at Al Quaida i beste fall har veldig lite med krigen i Afgahnistan å gjøre. Vi, Norge, er en del av en invasjonsstyrke i Afghanistan. Det er vi som oppretter militære leirer på fremmed jord.

Jeg ble litt skremt i forrige uke da jeg leste at genereal McChrystal ble sparket fra stillingen som øverstkommanderende i Afghanistan. For det var jo han som skulle gi håp om en ny løsning på konflikten der. Det var jo han Obama refererte til flere ganger i Nobel-takketalen sin. Han hadde liksom en ny strategi, han skulle få med seg den afghanske befolkningen på helt annen måte enn de hadde gjort tidligere. Men så blir han nå altså sparket fordi han slenger dritt om nettopp Obama og administrasjonen hans. Men hvis ideene hans var så gode og revolusjonerende som Obama påsto at de var, så får man vel tro at de fortsatter lever videre, selv etter at opphavsmannen har blitt borte. Men inntrykket mitt er at det bare blir verre i Afghanistan. Fire døde norske soldater som kommer hjem i kister, forsterker det inntrykket.

Skremmende kontraster

Av og til forsøker jeg å se for meg asteroider og kometer som kolliderer med jorden. Ikke fordi jeg ønsker at noe sånt skal skje, men fordi kontrastene i den forestillingen er så store i forhold til det daglige livet vi lever her på jorden, at fantasien får lov til å strekke seg til det maksimale. Nei, forresten, det er vel ikke helt sant. Men det føles allikevel på en måte som fantasigymnastikk. Dessuten er det skremmende. Det er skrekkfilm. Men også virkelighet. For vi vet at det kan skje. Det har skjedd tidligere. Og det vil skje igjen. Jeg leste et sted om en komet som enten vil treffe, eller i hvert fall komme veldig nær jorden, om ca ett hundre år. Hvis den treffer vil det være omtrent med den samme styrken som hvis en Hiroshima-bombe hadde eksplodert hvert sekund i tre dager i strekk. Hva nå det vil si. Det høres uansett ikke bra ut.

Og det vil selvfølgelig skje fort. Himmelen vil bli mørk. (Dette er min forestilling, men den er basert på noe jeg har lest, med trykk på ordet basert.) Luften som presses ned vil bli så varm at store områder brennes vekk før den i det hele tatt treffer bakken. Og så kommer selve kollisjonen, med den påfølgende eksplo-sjonen. Den vil treffe med en sånn fart og styrke at de som er nære nok til å se, ikke vil rekke å blunke før det dødbringende lysshowet setter i gang. De vil ikke få se den flytende rødgule massen som fyker til værs, fordi de da allerede vil være døde, brent opp. Men det mest ødeleggende for planeten som helhet vil uansett være ettervirkningene. Et tykt lag med støv vil legge seg over store deler av kloden. Sollyset slipper ikke fram. Alt levende liv vil dø ut. Det var dette som tok livet av dinosaurene, tror man.

Men det er som sagt kontrastene jeg prøver å forestille meg. En varm sommerdag, med svak vind, sterk sol og fugler som kvitrer. Verden virker stor, men samtidig trygg og oversiktelig. Det er kun lokale områder som kan bli påført sår, tenker jeg. Jorda snurrer uansett rundt. Man kan se den blå planeten fra Hobble-teleskopet. Om himmelen over oss er blå, grå eller mørk, kjenner vi den uansett. Men plutselig griper noe fremmed inn og alt blir snudd på hodet. Jordkloden blir med ett som en billiardkule som blir truffet av en annen. Noe som selvfølgelig ikke er et helt riktig bilde, med tanke på at den kometen eller asteroiden som treffer oss, ikke vil være på samme størrelse som kloden, ikke engang i nærheten. Men jeg allikevel påstå at vi snakker om sånne størrelsesordener, at tanken på en kule som blir truffet av en annen, ikke er helt ute (på jordet.)

Det får meg til å tenke på et annet område hvor kontraster også er skremmende. Hver gang avisene skriver om folk som har blitt drept eller utsatt for andre forferdelige ulykker, og de trykker bilder av ofrene, virker det på en måte så upassende. De bruker aldri bilder som svarer til selve hendelsen. Av forståelige grunner. Det kunne kanskje ikke ha vært annerledes, men en smilende ung jente hos fotografen, eller kanskje et brudepar rett etter seremonien, er en direkte kontrast til det grusomme vi forestiller oss at har hendt med dem, etter at vi har lest teksten som følger bildet. Det er vanskelig å sette de to sammen. Jenta har kanskje blitt voldtatt og drept, brudeparet har kanskje omkommet i en ufattelig ulykke. Men når vi ser på bildene, forteller de det motsatte: Lykke, ro, trygghet.

Men det gjelder selvfølgelig ikke bare ofrene. Det kan være like vanskelig å forestille seg gjerningsmennene. Jeg tenker for eksempel på skyteepisoden, eller rettere sagt, massakren, på Columbine i USA. Skolebildene av de to morderne, Eric Harris og Dylan Klebold, der de sitter og smiler som hvilke som helst tenåringer, er vriene å koble sammen med det mareritt-scenarioet de med både vilje og glede forårsaket. Det samme selvfølgelig med ofrene for handlingene deres. De ser vi bare som en rekke med smilende ansikter, fotografier som like godt kunne ha hengt som reklame i vinduet til en hvilken som helst portrettfotograf.

Og sånn må det selvfølgelig være. Fordi det finnes ingen bilder av ofrene i det de blir drept. Og uansett om det hadde gjort det, kunne ikke avisene ha trykket dem. Det ville ha vært usmakelig. Og kanskje respektløst.

Derfor har vi blitt vant til de skremmende kontrastene. De er en del av hverdagen. Vi lever med dem. Men det kontrastene selfølgelig gjør med oss, er at de skaper frykt. Nettopp fordi vi aldri kan vite med sikkerhet om vi er trygge eller ikke. Uansett hvordan menneskene rundt oss oppfører seg, uansett hvor vi befinner oss, kan alt skje. Ja, det kan til og med skje noe som vil være en direkte kontrast til den virkeligheten vi opplever. Det er skremmende. Men sånn er livet.

Det får meg av en eller annen grunn til å tenke på sirkusdirektøren Arnardo, som døde for noen år siden. Han døde visstnok mens han sto på scenen og fremførte sangen "The show must go on." Det virker på en måte passende. Det lette musikknummeret, med det positive, men samtidig overfladiske budskapet. Det er kanskje en kontrast til døden, men samtidig ikke. Det henger sammen. Det stemmer. Om enn på en litt morbid måte.

I dag er første dagen av resten av ditt liv

Jeg husker at en jente sa det til meg på barneskolen. Hun hadde hørt setningen i en eller annen film. Men jeg forsto det ikke. Jeg kunne ikke forstå det. Det var en umulig setning for meg. De to ordene, første og resten, kolliderte. De kunne ikke stå sammen. Setningen hadde ingen betydning. Den var meningsløs. Jeg prøvde å overbevise hun som kom med setningen i første omgang, men hun var påståelig, hun mente at setningen var logisk. Jeg gikk og tenkte på det lenge. Jeg hadde kanskje ikke verdens største hjerne, jeg skal innrømme det, men jeg mener å huske at jeg etter hvert allikevel forsto setningen, i hvert fall for en kort stund, men så forsvant det igjen. Jeg har ofte hatt sånne opplevelser, spesielt når jeg leser noe som er litt vanskelig. Så fort jeg føler at jeg forstår eller gjenkjenner noe, blir det borte.

Det minner meg om da jeg var hos øyelegen som barn. Han fikk meg til å se inn i en maskin, et slags spill, hvor det på den ene siden, foran mitt høyre øye, var en løve, og på den andre siden, foran mitt venstre, et bur. Jeg styrte løven med en spak, og buret med en annen. Poenget var selvfølgelig at jeg skulle få løven inn i buret. Men det gikk ikke. Det gikk aldri. Hver gang løven og buret holdt på å møtes, gikk de fra hverandre igjen, som på et blunk, bokstavelig talt. For jeg vet i dag at det var fordi jeg ikke hadde samstent syn. Men den idioten av en øyelege, det rasshølet, sa aldri det. Han fortalte meg aldri at det var grunnen. Så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fikk løven inn i buret. Det var frustrerende. Jeg trodde at det var øyelegen som saboterte leken, bare for å være jævlig. Og den mistanken ble ikke mindre da han senere åpnet opp øynene mine med fingrene sine, og lyste rett på pupillene mine med en sterk lykt. Han het Dr. Mengele, hvis jeg ikke husker feil.

Å forberede seg i fantasien

Jeg synes det er litt fascinerende å tenke på Katrina, orkanen som ødela store deler av New Orleans i 2005, i forhold til 9/11. I begge tilfeller var man klar over at noe kom til å skje, om enn i litt forskjellig grad. Når det gjelder 9/11, kom kanskje ikke informasjonen høyt nok opp i systemet. Deler av CIA hadde i hvert bra med etterretning om at terrorister befant seg på amerikansk jord, men om presidenten visste, eller om regjeringen burde ha reagert, blir vel mest spekulasjoner og etterpåklokskap. Men det som er sikkert, er at hvis de hadde forhindret det, ville det ikke ha skjedd, selvfølgelig, og da ville vi heller ikke ha visst hva som ikke hadde skjedd. For det ville aldri i verden ha fått så mye media-oppmerksomhet hvis det ikke hadde skjedd. Og det er , tror jeg i hvert fall, et paradoks.

Men når det gjelder orkanen i 2005, visste alle, til og med jeg, at den kom til å treffe New Orleans. Jeg husker at jeg satt her i Norge og fulgte med på spekulasjonene på TV om hva som kom til å skje. Den hadde allerede rast over et par amerikanske byer. Alle visste, men det ble ikke gjort noen ting. Det ironiske er at dette skjedde samtidig som den amerikanske regjeringen innførte noen av de strengeste reguleringene av befolkingen de noensinne har hatt. Grunnen til det, var at man i USA var så opptatt av terrorister. Man glemte at det fantes flere farer der ute. Det minner meg litt om boken Lord Jim av Joseph Conrad. Lord Jim har forberedt seg i fantasien på alt som kan skje her i verden. Han har allerede gått igjennom alle katastrofer i hodet, han vet hvordan han vil reagere. Han har sett seg selv i storm og krig. Men når det skipet han tar hyre på, et skip som frakter en stor gruppe med fattige indere i lasterommet, kommer utfor en ulykke som han ikke har forberedt seg på, vet han ikke hva han skal gjøre. Skipet seiler gjennom helt rolig sjø, en stille og solrik dag, men treffer plutselig en metallgjenstand som ligger i vannet. Det blir hull i skroget, skipet begynner å ta inn vann. Selve hendelsesforløpet er så fjernt fra de action-fylte hendelsene han har foreberedt seg på i fantasien og drømmene, at han ikke vet hva han skal gjøre. Resten av mannskapet, som ikke følger de samme moralske reglene som Lord Jim, roper og maser om at han skal gjøre som de, redde seg selv. Han rekker ikke å tenke, så han reagerer automatisk og følger dem. Etterpå går det opp for ham hva han har gjort. Han har gjort det motsatte av det han hadde forestilt seg. Fordi det han hadde forestilt seg, ikke lignet på det som til slutt skjedde.

Når det gjelder USA, tror jeg at man om noen år vil se tilbake på den tiden vi lever i, og innse at terrorister ikke var en av de største truslene i det hele tatt.

Populærvitenskap

Jeg liker å se populærvitenskapelige dokumentarer, gjerne om historie, fysikk eller kanskje hva som helst. Jeg synes det er fascinerende å se eksperter uttale seg. Folk som egentlig ikke hører hjemme på TV, eller på et lerret eller en skjerm, folk som sikkert ville ha funnet det ekstremt ubehagelig å vise seg fram på samme måte i andre situasjoner. Men i denne situasjonen handler det ikke om dem, det handler om sak. De har blitt så vant til å brenne for en sak at de helt glemmer alt annet. De bryr seg ikke om de gjør seg på TV eller ikke, for det er ikke det som teller. Det er uvesentlig. En professor med skjegg og bustete hår. Eller en ung usikker mann eller dame, som kanskje ti år tidligere ville ha hatt problemer med å stå opp i klasserommet og svare ja under oppropet. Nå vises ansiktet deres som nærbilde på skjermen. De prater om atomer og big bang, om Alexander den store og Olav den hellige. De har vent seg til å tenke at det er det viktige. Det tok lang tid, men nå er de framme.

Barn og foreldre

Rart å se at jenter jeg gikk på skole med, nå har blitt til damer, som blir kalt for mamma av små barn. Ikke så rart at mammaer blir kalt for mamma, men rart at de har blitt til mammaer. Det er kanskje feil av meg å tenke sånn, men for meg blir livet litt skjørere når jeg tenker på det. Unge usikre jenter har blitt til de stolpene i livet som jeg forestilte meg at mødre var da jeg var liten. Det gjelder selvfølgelig også fedre. De har kanskje blitt voksne, men de har ikke forandret seg på måter man forestilte seg at de skulle forandre seg. Det er kanskje ikke riktig å si at de fortsatt er barn, for man kunne likevel si at de ble født litt voksne. Man er stort sett den samme personen hele livet. Det at man henter barn i barnhagen, betyr ikke at man har lært nok om livet til å ta riktige avgjørelser for seg selv og andre. Det er ikke så mye som skal til for å bli gravid. Det er ikke vanskelig. Snarere tvert imot: det er lett. Det er omtrent like lett som å være tørst og så slukke tørsten med vann. Den eneste forskjellen er at et nytt liv begynner å ta form i magen. Man blir grundig sjekket hvis man vil adoptere et barn, men hvem som helst kan bli gravid. Det er vanlig å gjøre narr av denne selvmotsigelsen, men samtidig, hvem kan forestille seg en verden hvor det er annerledes? Det er en umulig tanke. Det går ikke an. Selv ikke den verste politistaten kan gå rundt og abortere fostre til det de mener er uegnete foreldre. Det går ikke an. Men man kan derimot gjøre en grundig undersøkelse av de som ønsker å adoptere. Det er jo en selvfølge. Det får meg til å tenke på Bill Hicks sine ord, om at så lenge det finnes barn her i verden som trenger foreldre, burde vi ta oss av dem, før vi føder nye barn. Det er for meg også en selvfølge.